Skrevet av Sidar Kara og Tina Keller, saksbehandlere i JURK (Juridisk rådgivning for kvinner)

I Norge velger stadig flere å leve sammen uten å gifte seg. Ett av tre par er samboere,¹ og over halvparten av alle barn som fødes i Norge, er barn av samboere.² I dag er det altså helt normalt å bygge et helt familieliv på en juridisk uregulert modell.

De færreste går inn i et samboerforhold med planer om å gå fra hverandre. Samtidig vet vi at samlivsbrudd er en realitet for mange. Når samboerskap opphører, står den juridiske og økonomiske realiteten ofte i skarp kontrast til hvordan forholdet faktisk har vært praktisert. Dette ser vi i JURK med stor tydelighet.

For første gang er det utarbeidet et forslag til en egen lov om de økonomiske forholdene mellom samboere (NOU 2025: 6). I dag finnes det nemlig ingen generell regulering av de økonomiske forholdene mellom samboere, slik det gjør for ektefeller. Skal vi forstå hvorfor en samboerlov er nødvendig, må vi se nærmere på noen av de mest sentrale utfordringene dagens rettstilstand skaper. 

1. De fleste lever slik – da bør loven følge etter

Samboerskap er ikke en særordning for noen få. Vi snakker ikke lenger om samboerskapet som et marginalt ungdomsfenomen eller et kortvarig stadium før ekteskapet. Det er en etablert og varig samlivsform som en stor del av befolkningen benytter seg av. Samboerskap er med andre ord ikke lenger en utradisjonell samlivsform.

Rettslig sett blir samboere likevel behandlet som om de befinner seg i en gråsone mellom singelliv og ekteskap. Mens samlivsformene har endret seg de siste tiårene, har det den rettslige reguleringen ikke fulgt etter. Lovreglene om fordeling av verdier ved samlivsbrudd er fremdeles bygget rundt ekteskapet som hovedmodell. Resultatet er et juridisk tomrom: Samboerskap blir i dag regulert som om det skulle være tilfeldig og kortvarig, samtidig som samboerpar får barn, kjøper bolig, gjør felles investeringer og bygger livene sine sammen. Mange er ikke klar over at hvordan man innretter samlivet kan få store rettslige konsekvenser, i mangel av en dekkende lovregulering. 

Les også: Men … hva menes med «samboer»?

I vår saksbehandling ser vi en skarp kontrast mellom samboerskapets betydning i norsk hverdagsliv og dets plass i norsk lovgivning. Dette avviket mellom hvordan folk lever og hva loven regulerer, har en tydelig slagside for kvinner ved samlivsbrudd.

2. Når «vårt» egentlig er «mitt og ditt»

Mange samboere forutsetter at eiendeler som er ervervet under samlivet tilhører begge. I praksis er det ofte helt motsatt. Utgangspunktet i norsk rett er at hver samboer beholder eiendomsretten til sine egne eiendeler. Det vil si at «mitt er mitt, og ditt er ditt». Det er ikke kjærlighet, felles økonomi eller langvarig samboerskap som avgjør hvem som eier hva. For noen kan dette komme som en dyr og brutal overraskelse den dagen forholdet tar slutt.

Når samboerforholdet opphører er det nemlig eierforholdene som legges til grunn. I JURK erfarer vi at mange par kjøper bolig sammen, men lar kun én av dem stå som eier i kjøpekontrakten og på skjøtet. Dette kan for eksempel skyldes at banken kun har krevd én låntaker, eller at det «ble enklest slik». JURK ser at det i praksis ofte er mannen som står som eneeier, selv om kvinnen har bidratt betydelig økonomisk, blant annet gjennom innbetaling av egenkapital, dekning av løpende utgifter og i noen tilfeller nedbetaling av halve lånet. 

Flere kvinner har en forventning om at dette automatisk gir dem rett til halvparten av boligen, men når saken skal vurderes rettslig, kan det være vanskelig for kvinnen å dokumentere sine bidrag. I slike saker er kan det være krevende å vinne frem med kravet om sameieandel, selv om de økonomiske og praktiske bidragene er aldri så reelle. Uten klare regler kan et samlivsbrudd få store økonomiske konsekvenser for den som har stolt på at «vi deler jo alt uansett».

3. Den som ofrer mest, kan tape mest

Bak mange samliv ligger det en arbeidsfordeling som er langt mer ujevn enn man liker å innrømme. JURK erfarer gjennom vår saksbehandling at kvinner fremdeles ofte står i frontlinjen for det ubetalte arbeidet. De bærer omsorgsbyrden, tar mer deltidsarbeid, og betaler forbruksutgiftene som ikke genererer verdioppbygging. Typisk er det mannen som betaler boliglånet og investerer i varige verdier. Dermed bygges fremtidens sikkerhet og kapital ensidig opp i hans navn. Når forholdet opphører har han boligkapital, og hun sitter igjen uten noen del av verdien hun har muliggjort. 

I ekteskap anerkjennes denne innsatsen. Ekteskapsloven bygger på et grunnprinsipp om at begge bidrar, enten bidraget måles i lønnskonto eller i omsorgsarbeid og betaling av løpende utgifter til familien. Derfor skal verdiene deles. I samboerskap finnes ingen slik utjevningsmekanisme. 

Fordelingen er ikke nødvendigvis et resultat av vond vilje fra en av partene. Mange samboerpar velger fordelingen av oppgaver i samboerforholdet ut ifra tradisjonelle kjønnsrollemønstre, uten å være bevisst på at det kan få store rettslige konsekvenser for den ene parten ved et samlivsbrudd.

Les også: Reell likestilling er mer enn kjønnsnøytralitet

Når mor stilles i en svak økonomisk posisjon ved samlivsbrudd, går det ikke bare ut over henne, men også barna. Selv om stadig flere praktiserer delt fast bosted, er det vanligere at barna har fast bosted med mor enn far.³ Manglende regulering av det økonomiske oppgjøret for samboere bidrar dermed direkte til å forsterke barne- og familiefattigdom.

Les også: Når NAV glemmer barna

Det er ikke forsvarlig å opprettholde dagens rettstilstand

NOU 2025: 6 er et etterlengtet forsøk på å tette det som i praksis er en rettssikkerhetslekkasje i norsk familierett. Den skisserer et system som tar utgangspunkt i hvordan folk faktisk lever sine liv, ikke hvordan lovverket historisk har ment at vi skal leve dem. Det er ikke snakk om å detaljregulere kjærlighet, men om å skape et minimum av forutsigbarhet og motvirke systematiske skjevheter. 

Utredningen foreslår en fravikelig samboerlov, altså at man kan avtale seg bort fra reglene i samboerloven. Ved at man får en lov som er fravikelig, vil insentivet til å velge en annen løsning ligge hos den sterke parten i forholdet, istedenfor at den svake parten må avtale seg til bedre økonomiske forutsetninger ved samlivsbrudd slik som i dag

Spørsmålet er derfor ikke om en samboerlov er nødvendig, men om det er forsvarlig å opprettholde en rettstilstand som lar så mange stå uten reell beskyttelse.

Les også:

• Samboerlov: En løsning på dagens udemokratiske tilstand
• Pass på hvem du får barn med!
• Vold som ikke etterlater blåmerker

1. https://www.scup.com/doi/10.18261/fab.23.3.4 under punkt 3 «Er det behov? Reguleringsutfordringer», andre avsnitt. ↩︎
2. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/samboerloven-pa-horing/id3110947/ ↩︎
3. https://www.ssb.no/befolkning/barn-familier-og-husholdninger/artikler/delt-bosted-for-barn-etter-samlivsbrudd.nye-utviklingstrekk-og-kjennetegn, andre avsnitt. ↩︎