Skrevet av Leonita Abdullahu og Mina Hassanzada, saksbehandlere i JURK – Juridisk Rådgivning for Kvinner.
JURK opplever at våre klienter ofte står overfor trusler om at saken vil bli brakt inn for domstolen hvis de uttrykker misnøye med forholdene knyttet til barnet etter skilsmissen. Slik rettssystemet fungerer i dag, må foreldrene selv bli enige om alle spørsmål som angår barnet, enten på familievernkontoret eller på egenhånd. Dersom de ikke klarer å inngå en avtale, er neste steg å bringe saken inn for domstolen. For mange kan dette være en trøblete affære.
Utfordringer knyttet til foreldreansvar, bostedsmyndighet og samvær
En utfordring vi ofte møter i vår saksbehandling, er misbruk av reglene for foreldreansvar og fast bosted. Vi ser at den myndigheten som ligger i foreldreansvaret og bostedsbeslutninger, brukes som et kontrollmiddel mot mor – noen ganger i den grad at det kan kategoriseres som fortsettelsesvold. Etter dagens regelverk har foreldre som er samboere eller gift automatisk delt foreldreansvar ved brudd, og dette endres ikke ved et samlivsbrudd. Delt foreldreansvar innebærer at begge foreldrene må være enige om viktige beslutninger som gjelder barnet, for eksempel knyttet til pass, bankkort eller medisinske inngrep.1 Mange av våre klienter forteller om barnefedre som nekter å gi samtykke til slike beslutninger, kun for å gjøre mors situasjon vanskelig.
Foreldrene avtaler seg imellom hvor barnet skal bo etter et brudd. Når foreldrene avtaler at barnet skal bo fast hos den ene forelderen, kalles det «fast bosted», mens «delt bosted» innebærer at barnet bor fast hos begge foreldrene. Bostedsbeslutningen påvirker mer enn bare barnets adresse i folkeregisteret; forelderen med fast bosted kan ta avgjørelser om viktige sider av barnets daglige omsorg, som valg av barnehage eller hvor i landet barnet skal bo.2 Ofte er ikke foreldrene klare over de rettslige implikasjonene som følger ved valg av bosted når de inngår avtalen. Det er først senere, når far nekter å godkjenne flyttemelding, at mor innser svakhetene ved avtalen som er inngått.
I de tilfeller der foreldrene avtaler at barnet skal ha fast bosted hos en av dem, har den andre forelderen krav på samvær. Samværsretten står sterkt i norsk rett. En konsekvens av dette er at en forelder ikke automatisk mister samværsrett med barnet, selv om han har utsatt sin ekspartner for vold. Kvinner som har forlatt voldelige partnere, står ofte i stor fare for ytterligere vold ved overlevering av barn til samvær. Vi erfarer at det i slike saker ikke finnes noen fullgode beskyttelsestiltak for den voldsutsatte forelderen ved overlevering. Det er ofte først når volden er et faktum at mor innser at samværsavtalen må endres for å beskytte seg selv og barnet mot vold fra samværsforelderen.
Felles for de nevnte utfordringene er at de må løses enten ved å inngå en ny avtale eller ved å ta saken til domstolen.
Mekling er det eneste alternativet før domstolen
Ved samlivsbrudd er det obligatorisk for foreldre å møte opp til mekling når de har felles barn under 16 år.3 Målet med mekling er å lage en samarbeidsavtale mellom foreldrene om foreldreansvar, fast bosted og samvær.4 Avtalene som blir inngått på familievernkontoret skal rette seg etter hva som er til det beste for barnet.
Familievernkontorets primære rolle er å tilby mekling og veiledning i familiesaker. Det er ingen tvil om at familievernkontoret har en viktig funksjon i å fremme dialog og sikre at barnets beste står i fokus. Familievernkontorenes mandat er imidlertid begrenset til å finne konstruktive løsninger gjennom mekling. Noen ganger medfører dette at de endringer i rettsstilling som avtalen utløser, havner i skyggen.
Gjennom vårt arbeid i JURK møter vi mange klienter som har spørsmål om avtaler inngått under mekling. Det er tydelig at ikke alle forstår konsekvensene av avtaler de har gått med på. Meklingsordningen fungerer ofte godt for foreldre som er samarbeidsvillige. I saker som er preget av et så høyt konfliktnivå at potensialet for enighet ikke er tilstede, erfarer vi derimot ofte at meklingen ikke fører til noen løsning. I disse tilfellene blir neste steg domstolen – og vi må for våre klienter gjenta en tynnslitt frase: “avtale eller domstol”.
Dette illustrerer tydelig det begrensede handlingsrommet mange opplever i barnefordelingssaker. JURK mener det er et behov for en mer dekkende regulering av de sakene som hverken egner seg for familievernkontoret og domstolene. Mange av våre klienter har ikke ressurser til å ta saken til domstolen, samtidig som de ikke finner tilstrekkelige løsninger gjennom mekling. Dette skaper et tomrom mellom familievernkontorets lavterskeltilbud og domstolenes kostbare og tidskrevende prosess.
Les også
– “Jeg skal lage et helvete for deg”
– Samvær og vold: Mor under stor risiko mot å oppfylle fars rett til samvær
– Vold: et effektivt virkemiddel for å skille seg rik
Hvilke tiltak kan settes inn?
I høringen om «ny barnelov – likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd» foreslår departementet et forslag om å tydeliggjøre forskjellen mellom foreldre som møter opp til mekling i forbindelse med et samlivsbrudd og foreldre som møter opp til mekling i forkant av foreldretvist. For foreldre uten kjente konflikter foreslås begreper som «familieveiledning» og «familiesamtale», mens «mekling» forholdes saker med uenighet. Dette skillet vil sikre at familier får tilpassede prosesser og at barnets beste står i sentrum.
Gjennom vår saksbehandling ser vi behovet for en slik tilpasning. Foreldre med et godt samarbeid seg imellom kan oppleve den obligatoriske meklingen som unødvendig, mens høykonfliktsaker krever mer spesialisert hjelp enn det dagens standardprosess gir. Ved å innføre et skille kan systemet både effektiviseres og bedre ivareta barnets rettigheter. Samtidig vil unødvendige belastninger for foreldre reduseres. Det er imidlertid ikke gitt at dette er en fullgod løsning.
En potensiell løsning for saker hvor enighet ikke er oppnåelig, kan være å innføre en type barnefordelingsnemnd. En nemnd kan fungere som en mellominstans, der saker med høyt konfliktnivå og juridisk kompleksitet kan behandles raskere og mindre kostnadskrevende enn i domstolen. Nemnden kan ha kompetanse til å fatte bindende vedtak i foreldretvister, noe som kan bidra til å avlaste domstolene og gi en mer tilgjengelig løsning for familier som ikke klarer å komme til enighet gjennom mekling. En alternativ løsning er å øke kompetansen ved familievernkontorene, slik at de får styrket juridisk kompetanse i saker som håndteres som mekling, i motsetning til familieveiledning.
Å innføre et mellomnivå mellom familievernkontorene og domstolen er antagelig ikke noe som kommer til å skje med det første. I mellomtiden mener JURK at inntektsgrensen for fri rettshjelp må økes. Fri rettshjelp i barnefordelingssaker avhenger av søkerens inntekt og formue. Inntektsgrensen er 350 000 kroner før skatt for enslige og 540 000 kroner samlet for ektefeller eller samboere med felles økonomi. Formuesgrensen er 150 000 kroner etter skatt, uavhengig av sivilstatus. Dagens inntektsgrenser ekskluderer mange ressurssvake foreldre fra å få den juridiske bistanden de trenger. Økt tilgang til fri rettshjelp vil bidra til å jevne ut skjevheten i maktforholdet mellom partene i en foreldretvist. Ofte står den ene parten bedre rustet enn den andre, enten økonomisk eller juridisk, noe som kan påvirke utfallet av både mekling og rettsprosesser. Ved å sikre at begge parter får lik tilgang til rettshjelp, kan man skape en mer rettferdig og balansert prosess der barnets behov står i sentrum.
Gjennom vårt arbeid ser vi at tomrommet mellom familievernkontorets lavterskeltilbud og domstolens ressurskrevende prosesser etterlater mange familier uten støtte i komplekse og konfliktfylte saker. Etablering av en nemnd som kan avgjøre foreldretvister, å styrke kompetansen hos familievernkontorene eller en økning av inntektsgrensene for fri rettshjelp er forslag til konkrete tiltak som kan bidra til å styrke rettssikkerheten til de involverte. Dette vil også bidra til løsninger som er til barnets beste. Inntil dette er på plass, er det dessverre viktig å reflektere nøye over valg av partner før man får barn.
