Skrevet av Ida Helene Finnanger, medarbeider i Jussbuss.
Jussbuss erfarer at saksbehandlere i NAV glemmer ofte å vurdere barnets beste – stikk i strid med grunnloven. Nå må prinsippet lovfestes i de lovene NAV faktisk bruker.
Sjeldent at hensynet til barnets beste blir lagt vekt på
I norsk rett er barnets beste et grunnleggende prinsipp. Det står i Grunnloven, i den europeiske menneskerettskonvensjonen og i barnekonvensjonen. Forvaltningen skal legge vekt på hensynet til barnets beste i avgjørelsene og vurderingene de tar som berører barn. Likevel ser Jussbuss at dette sjelden blir gjort – selv i saker som er helt sentrale for barns liv og utvikling.
Særlig ser vi at det i saker om økonomisk sosialhjelp tas lite hensyn til barnets beste, selv om formålet med denne stønaden er å bidra til at utsatte barn og deres familier får økonomisk trygghet i en vanskelig tid. Derfor støttet Jussbuss helhjertet representantforslaget om å innlemme prinsippet om barnets beste i sosialtjenesteloven. Forslaget ble dessverre nylig stemt ned av Stortinget.
Sikring av barns behov og rettigheter, ikke symbolikk
Jussbuss mener for øvrig at hensynet til barnets beste også må synliggjøres i forvaltningsloven og ellers i forvaltningens særlovgivning. Vi må sikre at vurderingene gjøres i alle ledd i forvaltningen, og på tvers av organer. Synliggjøring i særlovgivning handler ikke bare om symbolikk, men om å sikre at barns behov og rettigheter faktisk vurderes i praksis – systematisk og grundig.
Gjennom vårt arbeid møter vi foreldre som søker hjelp fra NAV for å kunne gi barna sine et minimum av trygghet og stabilitet. Vi ser også foreldre som søker på ytelser til seg selv, der utfallet i saken vil få så alvorlige konsekvenser for forelderen, at det også vil gå utover barna. Likevel ser vi altfor ofte vedtak der barnets beste ikke er nevnt i det hele tatt, til tross for at saken åpenbart angår barn. Når det først vurderes, skjer det ofte svært kortfattet, typisk i én setning: «Barnets beste er vurdert, og tillegges ikke avgjørende vekt.»
– Likevel ser vi altfor ofte vedtak der barnets beste ikke er nevnt i det hele tatt, til tross for at saken åpenbart angår barn.
Behov for helhetlig tilnærming til barnets beste
Et konkret eksempel fra vår saksbehandling illustrerer konsekvensene av dagens situasjon:
En klient hadde fått oppholdstillatelse i Norge for å bo med sine barn, som bodde hos faren. Hun søkte økonomisk sosialhjelp for å kunne leie en bolig slik at hun kunne ha barna hos seg. Søknaden ble avslått, med henvisning til at hun ikke oppfylte vilkåret for opphold – å faktisk bo med barna – og at hun derfor heller ikke oppfylte kravet om fast bopel i Norge. Hensynet til barnets beste ble ikke nevnt.
Saken viser behovet for en mer helhetlig og koordinert tilnærming til hvordan hensynet til barnets beste skal ivaretas på tvers av forvaltningen. Mangelen på koordinering i disse sakene er alvorlig, og igjen er det barnet som taper.
Les også:
Handler om mer enn juss
Mye tyder på at mange saksbehandlere i NAV enten ikke er klar over at de skal vurdere barnets beste, eller ikke forstår hvilken vekt prinsippet faktisk skal ha i saken. Selv om barnets beste har sterk forankring i Grunnloven og menneskerettighetene, blir dette ofte for abstrakt og fjernt i den praktiske saksbehandlingen. Saksbehandlere forholder seg i det daglige til spesiallovgivningen – som sosialtjenesteloven og folketrygdloven – og det er disse de leser og bruker når vedtak fattes.
Dagens situasjon er uholdbar, og en endring må skje. Når forvaltningen ofte overser plikten til å vurdere barnets beste, må vi erkjenne at prinsippet trenger å synliggjøres i det lovverket som faktisk brukes hver dag. Lovfesting i sosialtjenesteloven er ikke i seg selv nok, men det er et nødvendig grep for å tvinge frem mer oppmerksomhet og ansvar i saksbehandlingen.
Til syvende og sist handler dette om mer enn juss: Det handler om å ta barns situasjon og rettigheter på alvor – i alle deler av forvaltningen, hver dag, i hvert enkelt vedtak.
