Skrevet av Rita Paramalingam, jurist i Ung rettshjelp.
Da jeg skulle flytte hadde jeg ett krav: flyttebyrået må behandle arbeiderne godt. Det var ikke så lett å finne.
Det gikk bare noen dager etter at jeg begynte i Ung rettshjelp i 2022 før jeg fikk min første sak med en ung klient med utestående lønn. Han hadde jobbet for et flyttebyrå den sommer, og hadde ikke fått noe lønn for arbeidet. 30 000 kroner i utestående krav. 23-åringen hadde jobbet i tre uker og opptil 50 timer i uka med å flytte og transportere møbler. Han hadde aldri noen vaktliste, men mottok beskjed på SMS dagen før om oppmøtested.
Arbeidsforholdet endte med at han bla sagt opp på dagen etter en ulykke med bilen og meldingene om lønn forble ubesvart. Lite visste jeg da at dette bare var en av mange helt like saker vi i Ung rettshjelp tar inn. Utestående lønn er en vanlig utfordring for en del av våre unge klienter og flyttebyråbransjen er en gjenganger.
På jakt etter et seriøst firma
I 2023 skulle jeg flytte selv, og jeg ønsket meg et flyttebyrå. Betale meg ut av det strevet det er å flytte kjøleskap, sofa, rammemadrass, lenestol, spisebord, kommoder og den syltynne TV-en. Som student hadde jeg alltid fått hjelp av venner og familie til å flytte. Denne gangen ville jeg spare alle jeg kjente for den fysiske utmattelsen og heller betale noen kyndige folk til det. Samtidig visste jeg godt at disse kyndige folkene, de er vel egentlig ikke alltid så kyndige de heller. Gjennom sakene på jobb visste jeg at en del av de som jobber med flytting aldri får opplæring. Hva gjorde egentlig dem da mer skikket til å løfte og bære enn meg? Og jeg visste jo også godt at en del av dem aldri får betalt, og det ville jeg i hvert fall ikke bidra til. Men jeg tenkte at siden jeg i det minste var klar over disse utfordringene, så måtte jeg jo klare å finne et firma som gir opplæring og betaler lønn. Hvor vanskelig kan det være å finne flyttebok med gode arbeidsbetingelser?
Jeg oppdaget raskt at mange av byråene har pene nettsider der de lover trygg og god flytting, men de færreste nevner arbeiderne sine, det er alltid fokus på kunden. Jeg skulle ønske at det fantes en oversikt over seriøse tilbydere. Men det er det ikke.
Som forbruker forsto jeg at jeg er nødt til å gjøre undersøkelsene selv. Ikke fikk jeg mye å gå på, men jeg fant frem til Google reviews. Noen kunder klagde over at flyttebyrået kom for sent. Jeg klarte ikke la være å tenke på klientene våre som forteller om umulig tidspress på å gjøre unna oppdrag og sjefer som truer med å trekke av lønna hvis de bruker for lang tid. Andre kunder klagde over skader på ting og eiendom. Det er jo kjipt for kunden som kanskje får ødelagt noe uerstattelig, men dette fikk meg til å undre over de tilfellene der våre klienter blir holdt ansvarlig for skader, samtidig som de forteller oss at de aldri har fått hverken opplæring i å håndtere ulike møbler og gjenstander. Jeg tok anmeldelsene til etterretning og fortsatte letingen.
Neste steg ble å sende noen e-poster for å få tilbud. Tilbudene kom raskt, og varierte fra 3500 kroner til 8000 kroner. Det er stort spenn for samme arbeid, hvordan kunne det ha seg? Jeg gjettet meg frem til at det kan være fordi det kuttes i kostnader et sted, kanskje i lønn, og kanskje i lønna til de som faktisk løfter og bærer. Hvis man lar være å betale penger er det ikke rart at prisen for flytting blir billig.
Utnyttelse av sårbare mennesker
I den aller første saken jeg fikk om dette, fortalte også klienten at det verste som skjedde ikke var det som skjedde med han, men med en kollega. Han hadde ikke blitt særlig kjent med de han jobbet med, for de rakk ikke si mye til hverandre under oppdragene, men en dag ble han sendt tur/retur Oslo-Bergen. Han rakk å snakke med den han satt i bilen med og forsto at kollegaen ikke hadde arbeidstillatelse. Som vår klient fikk heller ikke kollegaen betalt, men han kunne heller ikke reise krav mot arbeidsgiveren all den tid han jobbet svart (jeg vet egentlig ikke om det kan kalles svart arbeid når du ikke får betalt. Forutsetter ikke arbeid at får lønn for innsatsen? Men arbeidsmiljøloven har ikke et ord for folk som faller utenfor på denne måten, og utlendingsloven gjør det uaktuelt å kreve inn lønn).
I den konkrete saken hjalp Ung rettshjelp ungdommen med å sende et påkrav. Som svar fikk vi en kort e-post med en rekke sjenerende karakteristikker av vår unge klient, og en påstand om at ‘vedkommende’ hadde kræsjet firmabilen og løpt fra stedet. Klienten svarte at det var et uhell, og at beskrivelsen ikke stemte. Vi nøyde oss med å henvise til de strenge kravene i arbeidsmiljøloven for å holde tilbake lønn, og at skaden ellers må være påført grovt uaktsomt for at de i det hele tatt skal få medhold, og oppfordret også motparten til å sende dokumentasjon på skaden. Vi fikk aldri svar på denne e-posten. Da saken endelig ble avgjort med fraværsdom i Forliksrådet gikk firmaet konkurs noen dager senere. Det startet en helt ny prosess med inndrivning gjennom lønnsgarantifondet, som er et byråkratisk mareritt av et slag som jeg holder utenfor i dette innlegget.
Les også:
Det dyreste flyttebyrået
I jakten på et flyttebyrå var det viktig for meg at de ansatte får disse minsterettighetene i arbeidsmiljøloven, spesielt den om at det ikke skal foretas ulovlig trekk i lønn. Men som forbruker oppdaget jeg at det ikke fins muligheter for å kvalitetssikre dette, med mindre man kan etterforske ganske grundig. Jeg gikk til slutt for det dyreste flyttebyrået. Det ga mening for meg at det skal koste å få flyttehjelp, både i lønnskostnader, arbeidsgiveravgift, utgifter til kjøretøy, kontorlokaler, og en buffer for å dekke uforutsette hendelser som skader på kjøretøy. Jeg ville ikke gå for det billigste og risikere at pengene jeg sparer nettopp kunne ha ført til at en annen ung mann, som min klient, blir sittende uten lønn fordi arbeidsgiveren sparker det økonomiske ansvaret nedover. Det samme firmaet hadde også flest fornøyde kunder på Google reviews, og jeg gjettet meg frem til at fornøyde kunder kan ha sammenheng med fornøyde ansatte, og fornøyde ansatte er det større sjanse for å ha med god opplæring, forutsigbare vaktlister og lønn, som ofte er det som mangler i sakene til våre klienter.
Da flyttefolka kom, kunne jeg likevel ikke unngå å lete etter tegn på hvordan arbeidsforholdet var. Jeg lot meg berolige av at de snakket fint sammen, de visste hva hverandre het og virket å samarbeide godt om hvordan de skulle løfte møblene gjennom den krokete trappa vår i en bygård i Gamle Oslo. Og de stresset ikke for å nå neste oppdrag. Jeg vet jo ikke, men jeg håpet at de hadde en OK arbeidshverdag.
Som forbruker er det alt jeg fikk til. Det føles langt ifra nok, jeg er bare en forbruker som betalte for ett oppdrag, og på ingen måte er jeg sikker på at de ansatte hadde gode nok forhold. Det bekymrer meg også hvor lett det er for firmaene å holde på som de vil, og at det får så få konsekvenser. Det er mange som meg, privatkunder som er på jakt etter oppdragstakere, men det offentlige pøser også penger inn i flyttebransjen, bl.a. NAV som skal betale for flyttehjelp. Er NAV sikre på at de ansatte får lønna si? Hvilke muligheter har de til å undersøke dette? Sånn som meg er NAV overlatt til å ha tillit til arbeidsgiveren, og så får man bare krysse fingrene for at arbeidsmiljøloven blir fulgt.
Det burde vært mye lettere for oss som kjøper tjenester å finne ut av om et firma er seriøst eller ikke. Kanskje Arbeidstilsynet kunne ha delt ut smilefjes til firmaer som kan garantere at ingen blir trukket i lønn uten en rettskraftig avgjørelse? Bare det å måtte garantere dette vil nok ha en pedagogisk effekt, i dag opplever vi at mange arbeidsgivere mener at arbeidsmiljølovens bestemmelser om lønnstrekk ikke gjelder for dem.
Arbeidsmiljølovens bestemmelser om ulovlige lønnstrekk er gode, men for noen er de ikke verdt mye. Enkelte bransjer tiltrekker seg folk som er sårbare, og arbeidsstedet utnytter dem og etterlater dem enda mer sårbare. Det er ikke meningen at vi skal ha det sånn, men sånn har vi det likevel. Når loven ikke fungerer som den skal, må vi ha bedre ordninger for å verne arbeidstakere fra kyniske arbeidsgivere.
