Et alternativt forslag til hvordan rettshjelpsutvalget kan løse rettshjelpsfloka uten å bruke mer penger.
Etter at folketrygdens grunnbeløp ble oppjustert i 2018, kunne Dagbladet informere at unge uføre som mottar minstepensjon ikke lenger har krav på behovsprøvd fri rettshjelp. Inntektsgrensen etter forskriftens § 1-1 er på 246 000 kroner for enslige. Etter at grunnbeløpet ble inflasjonsjustert i 2018 mottok unge uføre derimot 247 000 kroner i året, 1000 kroner for mye til å motta behovsprøvd rettshjelp.
Det norske rettshjelpstilbudet anno 2020 er parodisk dårlig. Det skal godt gjøres å finne en formålsparagraf som treffer dårligere enn Loven om fri rettshjelp § 1, der den pompøst deklamerer at loven er til for å «sikre nødvendig juridisk bistand til personer som ikke selv har økonomiske forutsetninger for å kunne ivareta et rettshjelpsbehov av stor personlig og velferdsmessig betydning». Pøh!
Unge uføres rettstap, og at inntektsgrensene ikke er endret siden 2009, er dessverre bare toppen av isfjellet. Verre er det at saksområdene som gir krav på rettshjelp er så snevert definert at tusenvis lider rettstap bare fordi det juridiske problemet har oppstått på feil rettsområde. Dertil kommer den stusselige salærsatsen, som advokatene selv mener er for lav til å gjøre en god nok jobb for de som trenger hjelp. For ikke å nevne den skrantende veiledningstjenesten hos forvaltningsorganene, som NAV og UDI, som ikke klarer å bøte på det store rettshjelpsbehovet som unektelig finnes der ute.
I 2018 klarte regjeringen endelig å sette ned et utvalg til å vurdere hva som kan gjøres med loven om fri rettshjelp. Som ventet preges mandatet av et overordnet ønske om å holde utgiftene på dagens nivå, som vil si mellom 600 og 800 millioner kroner i året. Selv om undertegnede er uenig i premisset, og mener at det ville vært hensiktsmessig med en dramatisk økning av statens pengebruk på rettshjelp, er det interessant å leke med tanken om hvordan rettshjelpsordningen kan bedres innenfor dagens budsjetter.
Og med dagens budsjettramme som tvangstrøye er mitt forslag som følger:
Gjør rettshjelpsarbeid i kommunal førstelinjetjeneste til en obligatorisk del av juristutdannelsen. I tillegg til de 10 semestrene som må til for å bli jurist i dag, må alle jusstudenter tilbringe et halvt år på et kommunalt eller fylkeskommunalt rettshjelpskontor for å få godkjent mastergraden i rettsvitenskap.
Ifølge tall fra NSD fullførte til sammen 850 studenter sine grader ved UIO, UIB eller UIT i 2018, som vil si 425 per semester på landsbasis. Dersom forslaget tas til følge, vil 425 studenter stå til disposisjon for landets kommuner eller fylkeskommuner hvert eneste halvår.
Ordningen kan finansieres gjennom Lånekassen. Masterstudentene kan gis et stipend tilsvarende den sum studenten ville fått i kombinert lån og stipend per semesteret, dersom vedkommende hadde studert og ikke arbeidet på et kommunalt rettshjelpskontor. For studieåret 2019-2020 gir Lånekassen i snitt per semester 60 610 kroner i lån og stipend til heltidsstudenter ved høyere utdanning i Norge. Lånekassen måtte dermed ha utvidet sine budsjetter med 25,8 millioner kroner i året, for å finansiere studentenes rettshjelpssemester. En dråpe i havet, i alle fall sett i lys av at lånekassen til sammen ga over 10 milliarder kroner i stipend til norske studenter i 2018. Dersom førstelinjerettshjelp innarbeides i de mange kommunenes tilbud til borgerne på en fornuftig og ressursbesparende måte, er det grunn til å tro at forslaget kunne gitt regjeringen mulighet til å spare penger, i alle fall en mulighet til å tyne mer rettshjelp ut av de 600-800 millionene som bevilges i dag.
Som en del av den såkalte rettshjelpsmeldingen etablerte Justis- og beredskapsdepartementet et pilotprosjekt i 2011 og 2012, hvor førstelinjetjenesten ble prøvd ut i 40 kommuner i Buskerud, Rogaland og Lindesnes-regionen. Etter at pilotprosjektet ble gjennomført, la Oxford Research frem en oppsummerende rapport, en rapport som burde være obligatorisk lesning for enhver som interesserer seg for dagens rettshjelps-Norge, herunder samtlige av medlemmene i det regjeringsoppnevnte utvalget.
I tillegg til rapportskrivernes konklusjon om at «ordningen åpenbart dekker et nokså omfattende behov for rettshjelp som ellers ikke hadde blitt dekket», er det verdt å merke seg at forfatterne regnet ut at en fullskala førstelinjetjeneste på landsbasis ville kostet litt over 100 millioner kroner i året. Tallene er basert på lønninger til advokater og jurister. Det fremgår ikke tydelig nok av rapporten hvordan dette er regnet ut, i alle fall har ikke undertegnede maktet å lese dette ut av rapporten. Uansett, dersom rettshjelpen blir gitt av studenter, finansiert gjennom stipender fra Lånekassen, og ikke av jurister og/eller advokater, ville utgiftene vært langt lavere.
De nevnte finansielle argumentene krever finregning og nærmere analyse, en oppgave jeg håper rettshjelpsutvalget finner tid til å se nærmere på. I denne omgang er det tilstrekkelig å påpeke at en slik ordning utvilsomt kan være lønnsom, og å heller vende oppmerksomheten mot de øvrige fordelene med en ordning hvor masterstudenter arbeider på rettshjelpskontorer i det ganske land:
For det første vil utplasserte jusstudenter, som snart er i mål med mastergraden, være en viktig ressurs for å gi folk rundt om i landet den rettshjelp de trenger. Tilbake på 70-tallet kjøpte en gjeng jusstudenter en buss, og turet rundt i Norge for å finne det latente rettshjelpsbehovet, nettopp fordi dørstokken noen ganger er for høy, og avstanden til Oslo for lang. Selv om bussen nå er parkert, reiser Jussbuss, og de øvrige rettshjelpstiltakene, landet rundt for å hjelpe folk der de bor, uten at tilbudet på noen som helst måte er tilstrekkelig. En kommunal førstelinjetjeneste ville vært fornuftig distriktspolitikk, og en måte å gjøre terskelen lavere for folk flest.
For det andre vil et halvt år i kommunal førstelinjetjeneste være en viktig erfaring for de mange studentene på veien ut i yrkeslivet. Halvåret kan gi sårt tiltrengt praktisk erfaring, gjennom klager og kommunikasjon ovenfor forvaltningen, megling mellom parter, f.eks. i husleietvister eller i konflikter med arbeidsgiver. Dertil kommer naturligvis også argumentet om at et halvår i førstelinjetjenesten kan bidra til å skape sosialt engasjement, og gi viktige innblikk i jussens konsekvenser for menigmann. Uten å gå så langt som å hevde at det juridiske studiemiljøet har blitt solgt til rike advokatfirmaer, kan det argumenteres godt for at de vordende juristene har godt av impulser fra grasrota i det ganske land, fremfor fra Aker Brygge, Tjuvholmen og Bygdøy Allé.
For det tredje er det gode grunner til å tro at førstelinjetjenesten kan være særdeles samfunnsøkonomisk lønnsomt, også sett i et enda videre perspektiv. Ordningen, hvor du og jeg kan henvende oss til et lokalt kontor for rask juridisk bistand, kan bidra til å løse svært mange problemer på et tidlig stadium, som er hensiktsmessig for alle parter i de eventuelle tvistene. Dersom borgere enkelt kan få den hjelpen de trenger hos det kommunale rettshjelpskontoret, er det kanskje ikke behov for at NAV eller UDI setter av så mye tid og penger til å svare innringere på alle mulige spørsmål. At konflikter løses på et tidlig stadium, og at folk får hevdet sin rett, kan også tenkes å bidra til generell livskvalitet, som igjen kan føre til overskudd og produktivitet, som igjen bidrar til kronerulling, både på kontoen til arbeidsgivere og arbeidstakere Norge rundt. Vinn, vinn, er det ikke det det heter?
Det finnes mange fornuftige innvendinger mot det presenterte forslaget, og de gjennomgåtte argumentene, innvendinger jeg dessverre ikke finner plass til her og nå. Til nå har jeg likevel ikke kommet over tungtveiende argumenter som gjør at ideen kan skrotes med en gang, noe som burde gi rettshjelpsutvalget grunn til å undersøke ideen nærmere.
Forhåpentligvis er jeg ikke for sent ute. At utvalget skal levere sin rapport «våren 2020» tolker jeg som månedsskiftet mai/juni, og krysser fingrene for at det er mer enn nok tid til å se spørsmålet i et nytt, revolusjonerende lys, og at utvalget foreslår å gjøre arbeid i kommunal førstelinjetjeneste til en obligatorisk del av jusutdannelsen.
Teksten er skrevet av Erik Rustad Markussen, styremedlem i Rettspolitisk forening.
Bilde av Andreas Haldorsen, Flickr.
