Skrevet av Ida Helene Finnanger, medarbeider i Jussbuss.

Å plutselig miste inntekt er en problemstilling de færreste tar høyde for, men det er klart at det vil gå ut over økonomien til den som rammes. Regninger må fortsatt betales, og de faste utgiftene går ingen steder. Av denne grunn har personer med lav inntekt krav på fri rettshjelp i saker om trygdeytelser og oppsigelse. 

Hvis man derimot blir utsatt for lønnstyveri – altså at arbeidsgiver ikke utbetaler opptjent lønn eller feriepenger – står man på egne bein. Jussbuss mener, i tråd med rettshjelpsutvalgets anbefaling i NOU 2020: 5 Likhet for loven, at lønnstyverisaker må kvalifisere for fri rettshjelp. En slik utvidelse er nødvendig for å sikre det åpenbare rettshjelpsbehovet i lønnstyverisaker, og for å motvirke arbeidslivskriminalitet.

Lønnstyveri utgjør et klart brudd på arbeidskontrakten fra arbeidsgivers side, og vil ofte være et “vesentlig mislighold” som kan gi arbeidstakeren rett til å heve avtalen. Ved heving kan arbeidstakeren i prinsippet slutte på dagen, i motsetning til ved oppsigelse hvor man må forholde seg til oppsigelsestiden. Likevel erfarer Jussbuss at arbeidstakere ofte er usikre på om de kan, eller bør, heve avtalen. De står overfor et vanskelig valg: Skal de fortsette å jobbe ut oppsigelsestiden og risikere å aldri få lønn for dette, eller slutte på dagen og risikere å stå uten inntekt og fremtidig arbeid?

I tillegg oppstår det ofte uenighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om retten til å avslutte arbeidsforholdet umiddelbart. Arbeidstakeren kan bli beskyldt for såkalt ‘fantgang’ – altså å forlate stillingen uten gyldig grunn – og arbeidsgiver krever erstatning for økonomiske tap som følge av den plutselige mangelen på arbeidskraft. Det hele skaper en utrygg situasjon for arbeidstakeren, som både kan miste lønn og bli stilt økonomisk ansvarlig. 

Les også:

• Blir arbeidstaker ivaretatt gjennom lønnsgarantiordningen?
• Flere må straffes for lønnstyveri i 2024
• En utvidet lønnsgarantiordning for et utvidet arbeidstakervern

Dette illustrerer et særlig problem: Ofrene for lønnstyveri har ikke en klar adgang til å heve avtalen og avslutte arbeidsforholdet uten å risikere videre økonomisk risiko. 

Uten juridisk hjelp er det vanskelig å orientere seg i sine rettigheter og plikter. I tillegg står man også ovenfor en komplisert og ofte lang prosess for å få utbetalt sin rettmessige lønn. I kombinasjon med at mange arbeidsgivere trenerer prosessen, og at det mangler effektive midler å ta i bruk, er det mange av ofrene som gir opp. Resultatet er at lønnstyveriet ikke får konsekvenser, og arbeidsgiver ser hvor lett det er å benytte seg av gratis arbeidskraft.

Problemet illustrerer videre hvor tett lønnstyveri og oppsigelsessaker henger sammen.

Det er et paradoks i dagens rettshjelpssystem at oppsigelsessaker kvalifiserer til fri rettshjelp, mens lønnstyverisaker ikke gjør det. Jussbuss har erfart at statsforvalteren i oppsigelsessaker, der lønnstyveri også er et tema, avviser saken. Vi har også observert saker der selve lønnstyverisaken ikke nevnes overfor statsforvalter, og man får tildelt gratis advokathjelp for oppsigelse. Advokatene ser gjerne da lønnstyveridelen som en relevant del av saken, og opplever også at de får til dette innenfor de rettmessige timene med gratis advokathjelp som er satt av. Likevel tør de ikke skrive på timelistene sine at det er gjort. Det er ulogisk og urimelig at advokatene skal se seg nødt til å gå om regelverketpå denne måten for å ivareta rettssikkerheten til sine klienter. 

Det er klart for Jussbuss at saker om lønn og feriepenger må tas inn som prioriterte saksområder under fri rettshjelpsordningen. Det er viktig at staten kommer på banen og støtter arbeidstakere i situasjoner der arbeidsgiver ulovlig holder tilbake lønn og feriepenger. Dette vil sende et tydelig signal om at lønnstyveri ikke hører hjemme i norsk arbeidsliv.