Skrevet av Kajsa Zeiner-Henriksen, saksbehandler i Jussformidlingen.
Lovens rammer og terskelen for opphold
Etter utlendingsloven § 38 kan utlendingsmyndighetene gi oppholdstillatelse der det foreligger «sterke menneskelige hensyn». Det store omfanget av relevante momenter som bestemmelsen legger opp til fremstår treffende for et stort utvalg av personer. Likevel fører oppholdstillatelse på dette grunnlag sjeldent frem.
I ordbruken «sterke» ligger det en viss alvorlighetsterskel ved de humanitære grunnene. De generelle momentene; alder og omsorgsforpliktelser, helse, sosioøkonomiske forhold og ofre for menneskehandel er relevante etter bestemmelsen. Ordlyden vitner imidlertid ikke om hvor ekstraordinære omstendighetene må være for å få gjennomslagskraft.
Helse, sosiale forhold og myndighetenes skjønn
Helse kan først være utslagsgivende der søkerne har akutt og livstruende sykdommer uten behandlingsmuligheter i hjemlandet.1 Videre er det ekstraordinære sosioøkonomiske forhold som er relevante; eksempelvis stigmatisering og trakassering i hjemlandet, seksuelle overgrep, menneskehandel eller tvangsprostitusjon.2 Ofre for menneskehandel må være av de grove overgrepstilfellene for å gi asylrett3. Videre er de motstående innvandringspolitiske hensynene svært tungtveiende.
Internasjonale forpliktelser som skranker
Bestemmelsen gir heller ikke automatisk krav på oppholdstillatelse der vilkåret «sterke menneskelige hensyn» er oppfylt. Ordvalget «kan» innebærer at utlendingsmyndighetene har muligheten til å gi oppholdstillatelse, men plikter ikke å gjøre det. Det vide spillerommet tilsier begrensede muligheter til rettslig overprøving. Den eneste rettesnoren synes å være Norges folkerettslige forpliktelser, mer spesifikt «umenneskelig behandling» etter EMK artikkel 3, siden mot «familieliv» i EMK artikkel 8 og hensynet til «barnets beste» etter barnekonvensjonen som må overholdes etter dagens system.
Les også:
Den restriktive praksisen og følgene for søkerne
Det er først ved innsikt i den restriktive praksisen fra utlendingsmyndighetene at den svært høye terskelen kommer til uttrykk. De fleste søkerne har ikke oversikt over praksisen. Dermed danner den grunnlag for falskt håp blant personer som søker oppholdstillatelse i vanskeligstilte situasjoner der dette utgjør deres siste mulighet.
Det at søkerne har begrensede muligheter til å forutse sannsynligheten for avslag på søknaden, medfører usikker rettsstilling som danner grunnlag for uforutsette nederlag som oppfattes belastende for den enkelte. Den uklare lovbestemmelsen reiser spørsmål om det er behov for konkretisering som gir søkerne adgang til å forutse sine reelle muligheter for godkjennelse av søknaden. Videre påfører den vage lovbestemmelsen prosessdrivende konsekvenser ettersom personer søker i uvisshet om et så og si garantert avslag.
FOTNOTER
