Skrevet av Synne Kristine Mork, saksbehandler i Jussformidlingen.

Se for deg at du nettopp har født. Du er fysisk og psykisk preget av opplevelsen, men nyter det spesielle øyeblikket. Prisen på dette øyeblikket viser seg imidlertid å være en monsterregning på titusener av kroner. Barnet er norsk statsborger, faren likeså, men du som den fødende må dekke kostnadene.

Dette tenkte scenarioet er realiteten for mange mennesker i Norge som ikke har papirer på lovlig opphold. Udokumenterte, irregulære eller papirløse innvandrere er blant betegnelsene som brukes. Antallet i Norge i dag er uvisst, men i 2008 anslo Statistisk sentralbyrå (SSB) at det dreier seg om rundt 18 000 mennesker. Sjansen er stor for at dette tallet har økt.

Grensen for når pasienten ikke kan dekke utgiftene selv

I Jussformidlingen møter vi en rekke fortvilte kvinner som sliter med å møte helseforetakenes betalingskrav. Utgangspunktet etter loven er at pasienter som ikke har bosted i riket, skal dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene selv. Dersom pasienten ikke kan dekke utgiftene selv, skal de etter loven dekkes av vedkommende helseinstitusjon.

Men hvor går grensen for når pasienten ikke kan dekke utgiftene selv? Hvor langt skal helseforetakene gå for å prøve å inndrive kravet? Vår erfaring er at praksisen varierer stort, og at det ikke eksisterer en klar felles forståelse av loven.

Vi ser eksempler på at foretak, selv etter å ha mottatt dokumentasjon på manglende betalingsevne, foreslår at det utarbeides en nedbetalingsplan. Det er heller ikke fremmed for Jussformidlingen at disse kravene sendes til inkasso. Vi understreker at dette skjer i saker der det er klart at pasienten ikke har reell mulighet til å betale. 

Les også
– Ein uhaldbar praksis frå staten
– Saksbehandlingstid i UDI: En sårbar ventetid for mange
– Utvidet identitetsbegrep på utlendingsrettens område

For streng praksis

Jussformidlingen er ikke alene om å mene at praksisen er for streng. Helsesenteret for papirløse migranter, som drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors, har flere ganger uttalt seg i media om hvor alvorlig situasjonen er. De peker blant annet på sammenhengen mellom papirløses manglende tilgang på primærhelsetjenester, og behovet for øyeblikkelig og nødvendig helsehjelp. For eksempel har ikke papirløse migranter rett på prevensjon, og flere risikerer derfor å bli uønsket gravide i en krevende livssituasjon. Også Kvinnehelseutvalget har foreslått tiltak om å sikre papirløse gravide en eksplisitt rett til helsetjenester i forbindelse med svangerskap, fødsel og barsel.

Det er allment kjent at stress kan virke negativt på svangerskapet, og derfor er det særlig viktig at grupper som er i vanskelige livssituasjoner får oppfølgingen de har behov for – uten forbehold. Vi kan ikke risikere at papirløse migranter velger å føde utenfor sykehus eller unngår å oppsøke helsehjelp, i frykten for å ikke ha råd til å betale regningen. I verste fall kan dette føre til dødsfall hos både mor og barn.

Offentligheten må ta ansvar

Sannheten er at det i dag hviler et stort ansvar på frivilligheten. Dette er ikke en bærekraftig løsning, og Jussformidlingen krever at det offentlige tar sitt ansvar. Klarere retningslinjer fra lovgiver, og en opprydning i helseforetakenes praksis er et steg i riktig retning. I tillegg bør Norge se til naboland som Sverige og Finland, som alt har fått på plass offentlige helsetilbud for papirløse. Vi har ikke råd til å miste noen.