Skrevet av Sven-Erik Skotte, høyskolelektor og jurist ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS).
I Dagsavisen av14 mai 2025 viser lederen av Kriminalomsorgens Yrkesforbund (KY) til at kriminalomsorgens handlingsrom er blitt vesentlig begrenset som følge av innsattes menneskerettigheter, strammere budsjetter og lavere bemanning. Til sammen har dette ført til at Kriminalomsorgen har havnet i en perfekt storm. Menneskerettighetene er imidlertid ikke en del av kriminalomsorgen eller KY sine problemer. De er tvert imot løsningen på problemene.
I Muršić mot Kroatia slår Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) fast at det påhviler myndighetene å organisere sin kriminalomsorg og straffegjennomføring på en måte som sikrer respekt for innsattes verdighet, uavhengig av økonomiske eller logistiske vanskeligheter. Videre har EMD i Murray mot Nederland avgjort at kriminalomsorgens rehabiliteringsforpliktelse er en artikkel 3 forpliktelse etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Det understrekes at menneskerettighetene skal være praktiske og effektive, ikke teoretiske eller illusoriske. Plikten til å tilby mulighet til rehabilitering er etter dette en «obligation of means». I Poltoratskiy mot Ukraina understreker domstolen at dette gjelder uavhengig av de sosioøkonomiske utfordringene et lands myndigheter står overfor.
Sivilombudet har i møte med Stortinget understreket at de menneskerettslige utfordringene til norsk kriminalomsorg er systemiske. De handler om rettslige og institusjonelle rammer, fysiske forhold, opplæring, ressurser, ledelse og institusjonskultur.
I Orchowski mot Polen påpeker EMD at når myndighetene ignorer systemiske utfordringer som fører til utilfredsstillende fengselsforhold som bryter med EMK artikkel 3, innebærer det i praksis å undergrave rettsstaten. I arbeidet med å løse disse organisatoriske forholdene anbefaler domstolen at myndighetene ser hen til anbefalingene fra blant annet Europarådets torturovervåkningskomité (CPT).
I en landrapport av 2017 til Storbritannia angående organisatoriske forholdene ved to besøkte fengsler påpeker CPT at det til enhver tid må være nok personale til å føre korrekt tilsyn med innsattes aktiviteter og til å kunne støtte hverandre i utførelsen av deres tilsynsplikter. De anbefaler myndighetene å iverksette tiltak for å sikre at bemanningsnivået gjennomgås for å sikre tilstrekkelig antall ansatte, slik at personalet aldri er alene på en fløy, og at det tildelte budsjettet ikke påvirker fengslets operative evne til å ivareta sikkerheten til et fengsel.
Les også:
Dette synet er fulgt opp av FNs spesialrapportør sin rapport av 2024. Den tar for seg de generelle kravene til en menneskerettighetsrettighetsbasert organisering av fengselsvesenet. Det understrekes at de fengselsansatte er fengselsvesenets viktigste ressurser når det gjelder å ivareta sikkerheten i fengslet samt det samfunnsbeskyttende rehabiliteringsarbeid. Dette arbeidet stiller imidlertid krav til en bemanningsnorm som legger til rette for jevnlig en-til-en kommunikasjon og interaksjon mellom ansatte og innsatte. Det vises til at dersom politikerne ignorere menneskerettighetene og økonomiske forsømme fengselsvesenet vil det få alvorlige samfunnskonsekvenser, ved at fengslene blir yngleplasser for kriminalitet.
Fremfor å gjøre menneskerettighetene til en del av problembeskrivelsen kriminalomsorgen står overfor, er min tilrådning at man i stedet for aktivt bruker menneskerettighetene til å få de ressursene vi i kriminalomsorgen trenger. Høyt kvalifisert fengselstilsatte med reell mulighet til å ivareta sikkerheten i fengslet og samfunnet.
