Skrevet av Tiril Skovholt Kårhus, medarbeider i Jussbuss.

Søndag 8. september kunne vi lese om Hans Marius, som har sonet en forvaringsdom i over ti år. Nylig fikk han avslått sin søknad om prøveløslatelse. På domstidspunktet håpet han på en forvaringsdom fordi det kunne gi ham muligheten til rehabilitering og hjelp til å endre seg. Nå, etter mer enn et tiår bak murene, uttrykker han frustrasjon over mangelen på progresjonsmuligheter – selv om han har fått noen tiltak, har de ikke vært nok til å sikre den nødvendige endringen for prøveløslatelse.

Dette er ikke en unik situasjon. Sivilombudet har tidligere refset kriminalomsorgen for det begrensede antallet forvaringsplasser. I sin kritikk pekte Sivilombudet på en «klar risiko» for menneskerettsbrudd i enkeltsaker, særlig når forvaringsdømte ikke får tilstrekkelig tilgang til rehabilitering.

For personer dømt til forvaring, er risikoen at de i praksis kan ende opp med å sone på livstid, dersom de ikke tilbys de nødvendige tiltakene som kan gjøre dem i stand til å bli prøveløslatt. Kriminalomsorgens mandat er å tilrettelegge for rehabilitering, slik at forvaringsdømte kan vise at de har endret seg og dermed fortjener en ny sjanse. Men hvordan kan de forvaringsdømte oppnå denne endringen når de ikke tilbys de verktøyene som trengs for å komme videre?

Les også
– En god førstelinjetjeneste trenger en andrelinjetjeneste
– Rettslige brister i norske fengsler
– Nærhetsprinsippet gjelder også for kvinnelige innsatte

Jussbuss er i kontakt med rundt 15 prosent av alle som soner en forvaringsdom i Norge. De beskriver en virkelighet hvor lite har skjedd, til tross for Sivilombudets klare kritikk. Det har snart gått et halvt år siden kritikken kom, men vi har ikke sett noen reelle forbedringer. Flere forvaringsdømte står fortsatt i kø for å få plass på en forvaringsanstalt, samtidig som det soner personer med ordinære dommer på Ila fengsel og forvaringsanstalt – en av landets to forvaringsanstalter. Jussbuss stiller spørsmål ved hvordan plasser med så stor etterspørsel kan tildeles personer som ikke er dømt til forvaring.

Som Linda Gröning påpeker, trenger vi en større samfunnsdebatt om hvilken risiko vi er villige til å akseptere i Norge. Samtidig må vi sikre at menneskerettighetene respekteres, og at gjeldende lovgivning etterleves.

Vi, som jobber tett med forvaringsdømte, har ennå ikke sett noen konkrete endringer etter Sivilombudets klare anbefalinger. Det er på høy tid at justisministeren og ansvarlige myndigheter tar sitt ansvar på alvor. Forvaringsdømte må ikke bli vilkårlig fengslet i strid med menneskerettighetene, og Sivilombudets anbefalinger må snarest følges opp.