Skrevet av Emilie Tangerud, saksbehandler i Jussformidlingen.
Forrige helg avholdt KROM sin 50. kriminalpolitiske konferanse på Storefjell Resort Hotel. Jussformidlingen var blant de over 150 deltakerne som deltok i den fengende debatten.
KROM står for norsk forening for kriminalreform, og er en partipolitisk og religiøst uavhengig forening, som arbeider for menneskeverdig kriminalpolitikk. Foreningens mål er å avskaffe reaksjonssystemet i sin nåværende form, slik at nye fengslingsliknende systemer og alternative former for tvang, kan overta.
På den årlige konferansen deltok både rettshjelptiltak, psykologer, psykiatere, sosiologer, leger, forskere, professorer, advokater, stipendiater, Røde kors, Sivilombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) og en rekke andre engasjerte aktører. Den viktigste representasjonen var likevel «fangene» selv, og historiene de delte.
Fangene fortalte en etter en om sine sjokkerende møter med kriminalomsorgen. Uavhengig av hvem de var og hvor de sonet, kunne de alle vise til straffegjennomføring som ikke holdt mål. Norsk kriminalomsorg ble beskrevet som et oppbevaringssted hvor innsatte ble psykiskesyke, og en rehabiliterende effekt som var totalt fraværende.
Isolasjon og tvangsmidler var temaer som ble bragt opp som særlig problematiske. De innsatte kunne fortelle om hvordan den omfattende bruken av utelukkelse fra fellesskap, sikkerhetscelle og sikkerhetsseng preget både den innsatte, men også de rundt. Selv om Justis- og beredskapsdepartementet senest i fjor sendte ut et forslag om endringer i straffegjennomføringsloven for å redusere utfordringene med isolasjon i norske fengsler, oppleves blant annet tiltaket om at «det skal være et mål om åtte timer utlåsning» som lite ambisiøst og uverdig.
Flere av fangene fremholder at den hyppige bruken av isolasjon og tvangsmidler leder til en svekket psykisk helse, som øker faren for selvskading og selvmord. Avstanden mellom kriminalomsorgen og helsevesenet har blitt så stor at faretegn ikke fanges opp, og taushetsplikten setter stopper for helsefremmende tiltak. Samtidig er det en stor debatt om det er fengslene eller psykiatrien som er rett plass for de som sliter.
En rekke fengsler i Norge har bygningsmessige utfordringer, og egner seg ikke for å drive kriminalomsorg. Bygningene er laget utfra en ideologi fra 1800-tallet, nettopp tiltenkt høy bruk av innlåsing. Dette er også noe av grunnen til at Bredtveit kvinnefengsel nå legges ned på ubestemt tid, etter en ny risikoanalyse for branntilløp.
Les også
– Advokatordning i norske fengsler fra 2025 – en etterlengtet ordning
– Når noen andre bestemmer over deg og du ikke kan klage
– Hvor ble det av de menneskelige hensynene, Kriminalomsorgen?
Enkelte innsatte fremhever at det gjelder en plikt til aktivisering, men det er ingen rettighet. Aktivitetstilbudet er svært varierende og lite forutsigbart. Utdanningstilbudet stopper ved videregående opplæring. En fange kan altså gjøre seg kvalifisert til videre studier, men har ikke tilgang til å faktisk studere.
I en debatt om fengslingsforhold, kan man heller ikke overse betydningen av og håndteringen av de pårørende. Tvangsplassert med en rekke andre innsatte, er det helt avgjørende å kunne få besøk av trygge og nære relasjoner. Nærhetsprinsippet trekkes frem, og muligheten til å ha jevnlig kontakt med verden utenfor murene er helt essensielt for håpet om et liv etter soning.
Fangenes historier viser at soningsforholdene i norske fengsler er langt ifra holdbare, og dette var kun noe av det kritikkverdige som ble fremhevet. Sivilombudet presiserer i den forbindelse at det er behov for økt kontroll, etterprøvbarhet og statistikk som kan få frem de store mørketallene.
Samtidig må det foretas tiltak, og det må gjøres nå. Det er svært betenkelig at staten Norge har positiv kunnskap om uverdige soningsforhold, og ikke bevilger mer penger til kriminalomsorgen. Det er først da det blir mulig å oppnå rehabilitering av de innsatte.
