Skrevet av Sanna Hald Vorren, styremedlem i Rettspolitisk forening

Arbeidsledigheten blant unge er høy og det mangler ikke på nyhetsoppslag om nyutdannede som sliter med å kapre den første jobben. Med økt rente og KIs inntog i norsk arbeidsliv, vil denne trenden trolig ikke avta med det første. Dette kan føre til en økt bruk av atypiske tilknytningsformer i arbeidslivet. En atypisk tilknytningsform som har vokst fram i kombinasjon med den digitale utviklingen, er såkalt plattformarbeid. 

Plattformarbeid er arbeid som organiseres gjennom digitale plattformer, typisk apper. Digitale plattformer formidler i dag arbeid innen alt fra transport og matlevering til renhold, servering og varehandel. Plattformarbeid kan gi fleksibilitet og nye innganger til arbeidsmarkedet, særlig for unge arbeidssøkere, samt arbeidere uten særskilt kompetanse og med begrensede språkferdigheter. Felles for mange plattformer er at arbeideren ikke anses som arbeidstaker, verken hos plattformen eller hos den som kjøper arbeidskraften eller tjenesten.

Les også: En arbeidsmiljølov for de allerede privilegerte 

En relativt ny aktør på det norske markedet er plattformen Comod. Plattformens forretningsidé er enkel: å koble arbeidssøkende med virksomheter som har behov for arbeidskraft, innen blant annet servering og varehandel, og retter seg særlig mot unge. Ambisjonene er gode, og initiativet søker å svare på noen reelle samfunnsutfordringer, nemlig den økende ungdomsledigheten og det faktum at terskelen inn i arbeidslivet er for høy for mange. Gode intensjoner til tross, denne formen for arbeidsformidling reiser noen prinsipielle spørsmål. 

Arbeidskraft som handelsvare

Arbeidsretten som rettsdisiplin bygger på en erkjennelse som har stått seg i omtrent hundre år: «Labour is not a commodity». Menneskelig arbeidskraft er ingen ordinær handelsvare. Da en av arbeidsrettens pionerer i Norge, Paal Berg, beskrev fremveksten av arbeidervernlovgivningen så tidlig som i 1930, pekte han på det som fortsatt er arbeidsrettens kjerne, nemlig at arbeidsgiver og arbeidstaker ikke er likeverdige kontraktsparter. Den som lever av å selge sin arbeidskraft, kan som regel ikke velge å la være å arbeide dersom betingelsene er dårlige. Det finnes en iboende asymmetri i maktforholdet mellom den som kjøper og den som selger arbeidskraft. Dette utgjør på mange måter arbeidsrettens fundament.¹

Aktørene i den digitale gig-økonomien synes ikke å ha tatt denne erkjennelsen inn over seg. Plattformenes forretningsmodell er ofte basert på å organisere og kontrollere arbeid uten å påta seg arbeidsgiveransvar, og arbeideren klassifiseres som oppdragstaker eller selvstendig næringsdrivende. Dette medfører at arbeideren faller utenfor store deler av vernelovgivningen vi har i Norge, da arbeidstakerstatus er inngangsbilletten til arbeidsmiljølovens vern, feriepenger, velferdsordninger, yrkesskadeforsikring, kollektiv forhandlingsrett og allmenngjorte minstelønninger. Mye av dagens plattformarbeid utfordrer rett og slett arbeidsrettens fundament, og behandler arbeidskraft som en alminnelig vare som kan kjøpes og selges i et digitalt marked. 

Les også: Vill vest i varebilbransjen

Dette er ikke bare et spørsmål om sosiale rettigheter for den enkelte arbeider. Det er også et spørsmål av stor samfunnsmessig betydning. Arbeidsrettens vernebestemmelser skal beskytte individuelle arbeidstakere mot urimelige vilkår, men de skal også forhindre at virksomheter konkurrerer på bekostning av grunnleggende sosiale standarder. Dersom enkelte aktører kan organisere arbeidskraft uten arbeidsgiveransvar, mens andre følger arbeidsmiljølovens krav, betaler feriepenger, sykepenger og forsikringer, oppstår det også en konkurransefordel som skyldes omgåelse av det arbeidsrettslige regelverket.

Les også: Styrk vernet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet!

EUs plattformdirektiv og reguleringen av plattformarbeid

At dette er en utfordring, er på ingen måte et særnorsk fenomen. Også EU anerkjenner problemene knyttet til plattformarbeid og vedtok i 2024 plattformdirektivet. Direktivet skal etter hvert gjennomføres i norsk rett. Bakgrunnen for direktivet er den økende bruken av plattformarbeid i Europa, og det som blir ansett som en økning i feilklassifisering av arbeidstakere som selvstendige oppdragstakere, samt nye utfordringer knyttet til algoritmestyring. Som følge av blant annet omfattende lobbyvirksomhet fra plattformene selv, ble det endelige direktivet langt mindre ambisiøst enn det opprinnelige forslaget. Selv om direktivet er et skritt i riktig retning for rettigheter knyttet til plattformarbeid, er det tvilsomt at direktivet vil løse alle utfordringene som denne formen for organisering av arbeid fører med seg.

Klassifisering av plattformarbeidere er ikke særskilt regulert i norsk rett, men skal for første gang opp til Høyesterett i den såkalte Wolt-saken. Tre sykkelbud fra Wolt krever å klassifiseres som arbeidstakere. Tingretten og lagmannsretten kom til ulike resultater. Høyesteretts avgjørelse vil være av stor betydning for forståelsen av hva som er en arbeidstaker i arbeidsmiljølovens forstand. Ettersom plattformarbeid er et svært mangfoldig konsept og organiseres på ulike måter, er det usikkert hvilken betydning dommen vil ha utover sammenliknbare kontraktsforhold. Videre utvikler teknologien seg raskt, og en reell risiko er at plattformene kan innrette teknologien og kontraktsvilkårene på en måte som omgår arbeidsgiveransvar. I motsetning til Wolt-saken, der sykkelbudene krever et ansettelsesforhold med plattformen, minner Comod og lignende plattformer på mange måter om tradisjonelle bemanningsforetak. De har samme funksjon og samme trepartsforhold, men med færre rettigheter og mindre ansvar. 

En mulighet som bør gripes

Når Norge nå skal implementere plattformdirektivet i norsk rett, er det en god mulighet til å se nærmere på om regelverket gir de som selger sin arbeidskraft tilstrekkelig vern. Man bør også undersøke om det er behov for en regulering av arbeidsformidling gjennom digitale plattformer, slik man har gjort for bemanningsbyråene. Dersom personer som utfører plattformarbeid ikke anses som arbeidstakere, bør man vurdere om selvstendige oppdragstakere skal sikres noen grunnleggende sosiale rettigheter. Uansett klassifisering bør man holde på erkjennelsen om at menneskelig arbeidskraft ikke er en alminnelig handelsvare. 

Både behovet og ønsket om fleksibilitet i arbeidslivet er reelt, og det samme er behovet for å senke terskelen inn i arbeidslivet. Vi må likevel spørre oss selv om dette trenger å skje på bekostning av sosial trygghet og grunnleggende rettigheter. 

Les også:

• Heve arbeidsavtalen eller jobbe gratis?
• En utvidet lønnsgarantiordning for et utvidet arbeidstakervern

1. Skjønberg, Hognestad og Hotvedt (2024), Arbeidsrett – individuelle og kollektive emner, s. 26-27 ↩︎