Skrevet av sentralstyremedlem Turid Hennig og rådgiver Emma Mortensen, begge i Tryggere Ungdom.
Selv om omfanget av ungdomskriminalitet generelt har avtatt de siste årene, har antall alvorlige og grove saker økt drastisk. Den siste høsten har vært preget av urovekkende hendelser som granatangrep på Bislett, knivstikking på bussen, drap og drapsplanlegging – begått av gjerningspersoner i en alder av 13 til 16 år. I den politiske debatten sirkulerer spørsmål som: Hva gikk galt? Hvor gikk det galt, og hva gjør vi nå? Trenger vi mer forebyggende innsats eller strengere straffer?
De alternative løsningene springer stort sett ut ifra aktører og politikere med ulike oppfatninger om sosial ulikhet, innvandring- og integrering, politiinnsats, samt hvilken reaksjon man bør møte de sårbare ungdommene med. Klart nok er disse faktorene fundamentalt viktige, og de stimulerer grundige diskusjoner og vurderinger. Likevel er det en elefant i rommet som ikke tilstrekkelig adresseres. Den alvorlige voldsbølgen er ikke tilfeldig, men et symptom på en brutal maktkamp om et lukrativt narkotikamarked.
EUs narkotikabyrå (EMCDDA) og Europol har gjentatte ganger dokumentert at narkotikahandel er en av de aller største inntektskildene for organisert kriminalitet i Europa. Europeere bruker anslagsvis 30 milliarder euro på ulovlige rusmidler, og markedet er så lukrativt at det stadig tiltrekker seg mer profesjonelle nettverk.1 Det er altså tale om et svart, økonomisk system som gir kriminelle aktører makt og innflytelse langt utover selve narkotikasalget. Rapportene viser også at mye av volden som forekommer rundt om i de europeiske landene ikke er et tilfeldig biprodukt, men et strukturelt trekk ved økonomien i det illegale narkotikamarkedet.
Tilstanden i Norge er intet unntak. Politiets trusselvurdering fra 2025 slår fast de «[d]e mest fremtredende kriminelle nettverkene i Norge er involvert i grov narkotikakriminalitet, og flere av dem begår også annen kriminalitet for å dekke over og muliggjøre den kriminelle virksomheten”. Det er utvilsomt at den betydelige økningen av alvorlige og grove saker begått av unge gjerningspersoner følgelig må sees i lys av det ulovligenarkotikamarkedet.
Politidirektør Håkon Skulstad fremhever i en uttalelse til NRK den 3.november 2025 at politiet det siste året har avverget et tosifret antall hendelser knyttet til alvorlig ungdomskriminalitet. Det er tale om flere situasjoner der norske barn har opptrådt på vegne av svenske kriminelle og bestilt jobb og drap på deres vegne, og illustrerer «brutaliteten og råskapen kriminelle er villige til å ta i bruk for å hevde sine økonomiske interesser».2
Les også:
Den brutale ungdomskriminaliteten som nå ryster Norge gir således uttrykk for en økonomisk, systematisert og organisert maktkamp over narkotikamarkedet, ikke som isolerte sosiale tragedier. Det svarte markedet skaper enorme inntekter for kriminelle nettverk, og gjør samtidig barn og unge på kanten av samfunnet sårbare for rekruttering, utnyttelse og medfølgende vold. De rekrutteres inn som bud, mellomledd, beskyttelsesvakter og i verste tilfelle, drapsmenn. Nevnte momenter taler med tyngde for at vi må tørre å anerkjenne dette som den svært uheldige konsekvensen av et marked i fri flyt. Et narkotikamarked uten engang et forsøk på statlig regulering, der kriminelle og stadig mer profesjonaliserte nettverk slåss om kontrollen – med unge, rekrutterte medhjelpere.
Gjentatte ganger diskuterer vi hvordan vi på best mulig måte kan håndtere de unge som havner nederst i den kriminelle næringskjeden, men lukker øynene for systemet som holder dem der. Tiltak som strengere straffer, senke den kriminelle lavalderen eller låse dørene på institusjon vil i beste fall fungere som brannslukking i enkelttilfeller. For å kunne finne en løsning som vil fungere på sikt, må vi angripe de strukturelle forholdene som muliggjør brutaliteten, maktspillet og rekrutteringen av de unge sårbare.
Åpenbart finnes det ikke én enkelt løsning på den alvorlige situasjonen vi står overfor, hva gjelder økt omfang av alvorlig og grov ungdomskriminalitet. Det er et komplekst problem, som krever en helhetlig tilnærming med solide rammer for tverrsektorielt samarbeid og finansiering som tillater dette. Samtidig savner jeg tøffere politikere som tør å tenke utenfor boksen, fordi jeg dette vil kunne gagne samfunnet på sikt. Regulering avrusmidler handler ikke om moral eller hvorvidt man foretrekker cannabis over alkohol på fest. Det handler om pragmatiske løsninger på et vedvarende og økende samfunnsproblem, samt viktig kriminalitetsforebygging på strukturnivå.
Trygg og gjennomtenkt styring er mulig, og mye tyder på at det kan ha en betydelig nedslagseffekt på det kriminelle markedet. Se eksempelvis til Canada som legaliserte cannabis i 2018, hvorav nær 80% av salget nå foregår på det lovlige markedet. Dette viser at forbrukere foretrekker trygge og regulerte produkter. Riktignok kan man stille spørsmål ved om de kriminelle markedsaktørene bare vil senke prisene og underby det lovlige markedet. Samtidig vil det bli desto mindre lønnsomt for dem å fortsette å selge, dersom de hele tiden blir nødt til å senke prisene for å konkurrere med et lovlig marked. Dette kan ytterligere redusere det mulighetsrommet for å begå mer alvorlig kriminalitet.
Hvem tjener egentlig på at narkotikamarkedet forblir ulovlig? Så lenge svaret er de store kriminelle nettverkene, vil antall alvorlige saker øke og kontrollen over markedet forbli hos dem som er villige til å bruke vold for å beholde den.
FOTNOTER
