Skrevet av Victor Håland, vitenskapelig assistent ved institutt for offentlig rett og styremedlem i Rettspolitisk forening.

Ny avklaring fra Høyesterett den 19. desember 2024 om ung ufør-tillegget

Folketrygdloven § 12-13 tredje ledd første punktum gir unge uføre en tilleggsytelse i uføretrygdens størrelse etter visse vilkår. I bestemmelsen står det:

For et medlem som har blitt ufør før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minsteytelsene som nevnt i andre ledd henholdsvis 2,709 og 2,959 ganger grunnbeløpet.

Kriteriene for å vurdere vilkåret om «alvorlig» sykdom/skade/lyte har lenge vært uklare. Dette gjelder særlig ved diffuse tilstander. Nå har det kommet avklaringer i den nylig avsagte dommen HR-2024-2340-A (senvirkninger etter hjernerystelse).

Rt. 2007 s. 899: Subjektiv funksjonsevne og likebehandlingsutfordringer

I lang tid etter Rt. 2007 s. 899 (om en person med paranoid schizofreni) var fokuset på funksjonsnivået til personen, og det ble i den konkrete vurderingen vektlagt at personen «både privat og arbeidsmessig var høygradig invalidisert». Selv om det av dette vurderingstemaet kan utledes objektive momenter som hvordan sykdom/skade/lyte påvirker funksjon i arbeidslivet, viste den etterfølgende forvaltningspraksis at mye av fokuset i alvorlighetsvurderingene i saker om diffuse sykdommer lå på den helt konkrete vurderingen av funksjon i daglige gjøremål (som f.eks. om personen klarer å gå daglige turer eller klarer å lage middag selv).

Denne utviklingen var uheldig av likebehandlingshensyn (ja, Grunnloven § 98 gjelder også her). Selv om det er forståelig at rettsanvendere trenger noe konkret å foreta alvorlighetsvurderingen etter, kan vi ikke ha en situasjon der det gjelder én terskel for personer med sykdom/skade/lyte med biomarkør eller klart dokumenterbar årsak til funksjonsnedsettelsen, og en annen (strengere) terskel for personer med diffus sykdom/skade/lyte.

HR-2021-2276-A: Medisinsk fokus og utfordringer ved diffuse tilstander

HR-2021-2276-A (om en kvinne med et samlet sykdomsbilde med IBS, angst, depresjon, utmattelse, matintoleranse, allergi og astma) opplevde jeg derfor som nyttig da den kom. Her ble det poengtert at det i alvorlighetsvurderingen må tas utgangspunkt i den medisinske lidelsen (avsn. 49). Fungeringsnivå i arbeid og dagligliv skulle derimot bare være relevant i tvilstilfeller der personen vurderes å ha et «ekstraordinært lavt fungeringsnivå» (avsn. 49-50). 

Selv med disse utgangspunktene ville det imidlertid være vanskelig å foreta en alvorlighetsvurdering av personer med diffuse tilstander, uten at en ender opp å operere med to forskjellige terskler hvor de med diffuse tilstander i praksis blir vurdert ut fra det strengere vilkåret «ekstraordinært lavt fungeringsnivå». Høyesterett kom derfor heldigvis også med noen ytterligere vurderingstemaer for alvorlighetsvilkåret hvor det (1) vil ha betydning om det er en lett eller mild grad av sykdommen (avsn. 51), (2) om sykdommen er av en slik karakter at uførheten ofte kan overvinnes i ung alder ved utdanning eller attføring (avsn. 51), og (3) om sykdommen en relativt vanlig i befolkningen og som mange vil kunne leve med eller ved hjelp få kontroll på uten at deltakelsen i yrkeslivet rammes vesentlig (avsn. 58).

Disse supplerende vurderingstemaene, som kan bidra til en viss objektiv målestokk også ved diffuse sykdommer, er imidlertid lite brukt i praksis.

Les også:
– ME er ikke en alvorlig sykdom … ifølge NAV 
– Helsefaglige vurderinger og uføretrygd: Sivilombudets nye uttalelse
– Uhensiktmessig hensiktmessighet i vilkår om uføretrygd

HR-2024-2340-A: Betydning for alvorlighetsvurdering av diffuse tilstander

Det er derfor en viktig avklaring i HR-2024-2340-A når det også her vises til at det i alvorlighetsvurderingen er «relevant om det dreier seg om ei liding av ein slik karakter at ho generelt kan overvinnast i ung alder ved utdanning eller tiltak», og at det «i saka her dreier det seg om ei liding som er relativt vanleg, og som mange vil kunne leve med eller ved hjelp få kontroll over uten at deltakinga i yrkeslivet blir vesentleg ramma» (avsn. 25).

Personer med diffus sykdom/skade/lyte opplever ofte at de ikke blir tatt seriøst eller blir sett i forvaltningspraksis. Det er derfor viktig at vi som rettsanvendere faktisk bruker de gode vurderingstemaene vi har fått fra Høyesterett først i HR-2021-2276-A, og nå også HR-2024-2024-2340-A.