Skrevet av Helena Aanstad, Jurist i Caritas og nestleder i Rettspolitisk forening

NRK har fortalt Zarina Saidovas historie. I går forlot hun Norge mot sin vilje. Samtidig forsøker flere partier å få saken satt på vent. Zarina har bodd i Norge siden hun var 13 år gammel. Hele livet hun kjenner er her. Hun bærer ikke bare stolt en norsk identitet, men utmerker seg som en talentfull illustratør og tegneserieskaper. Hun har sitt eget forlag og er en aktiv og verdifull bidragsyter til samfunnet. Likevel blir Zarina utvist til Kasakhstan, på grunn av en feil moren hennes gjorde da hun var barn. Etter nesten 20 år i Norge, tvinges hun til å forlate alt hun har kjent som hjemlandet sitt, og det nærmest over natten. 

Zarina føler seg maktesløs og dårlig behandlet. Og det med god grunn.

Forventet å angi sin mor etter fylte 18 år

I vedtaket skrev UNE at Zarina ikke skal klandres for morens uriktige opplysninger. Imidlertid mener de at hun hadde en selvstendig plikt til å opplyse myndighetene om riktig identitet etter at hun fylte atten år. Kan vi virkelig forvente at en ungdom på 18 år skal vende ryggen til sin egen mor?  Noen vil kanskje arrestere meg for å blande kortene her, men jeg drister meg til å trekke paralleller til straffesaker og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. For i straffeprosessloven § 122 finner vi unntak fra plikten til å forklare seg for blant annet barn. Unntaket gjelder også etter myndighetsalder. Formålet med bestemmelsen er å beskytte nære pårørende mot belastningen det vil være å bidra til en domfellelse av nære slektninger. Prinsippet er også utledet av EMK og har forrang foran utlendingslovens bestemmelser. Etter mitt skjønn, taler de beste grunner for at selvinkrimineringsvernet også må kunne påberopes og – i det minste – modifisere sannhets- og opplysningsplikten for personer som kommer til Norge som barn og senere risikerer å bli årsaken til foreldrenes utvisning og utsendelse.  

Innrømmelse uten betydning

Da Zarina på eget initiativ, uten at det forelå mistanke eller en pågående sak, oppsøkte politiet sammen med moren for å rydde opp i en uriktig forklaring som moren hadde gitt 18 år tidligere, skulle man forvente at det ville gi positiv uttelling. Det gjorde det ikke. Et av de sentrale prinsippene i strafferetten er at en uforbeholden tilståelse er en formildende omstendighet som normalt gir lavere straff. Etter mitt syn bør samme prinsipper gjelde i saker om tilbakekall. Ellers risikerer vi å få et system der barn av asylsøkere, som har fått opphold på feilaktig grunnlag, ikke har insentiv til å rydde opp i egen sak.

Ikke innvilget personlig fremmøte

Utlendingsnemnda mente at det ikke var nødvendig at Zarina deltok da saken ble behandlet, fordi de faktiske forholdene var klarlagt. Derfor er det paradoksalt at saken ble fattet under dissens, nettopp fordi nemndsmedlemmene var uenige om de faktiske forhold, inkludert Zarinas tilknytning til Kasakhstan. Personlig fremmøte kunne med andre ord ha bidratt til å oppklare helt avgjørende forhold. Her er det også betimelig å nevne at nemnda ble opprettet for å sikre rettssikkerheten til den enkelte ved å behandle klager i utlendingssaker. Likevel opererer de ikke etter de samme grunnleggende rettsprinsipper som tas for gitt i domstolene. De færreste får legge frem saken sin muntlig og direkte, som svekker muligheten til å motsi utlendingsdirektoratet sine anførsler. 

Er det forenlig med våre rettsstatlige verdier å ha en domstolslignende prosess der mennesker ikke gis anledning til å forklare seg muntlig?

Ingen foreldelsesfrist

Foreldelsesfrister er vanlig på de fleste rettsområder i norsk rett. Vi har foreldelsesfrister for straffansvar, også for alvorlige straffbare handlinger. Også for gjeldssaker har vi foreldelsesregler. Et bærende hensyn er innrettelseshensynet: At man ikke for all fremtid skal bli hjemsøkt av tidligere feilsteg. Samme hensyn tilsier at det må innføres en frist for tilbakekallsaker. På et tidspunkt må det settes strek. På den måten kan vi sikre at lang botid og sterk tilknytning til Norge får tilstrekkelig betydning, særlig for personer som ankom Norge som barn. Det vil tette et rettsikkerhethull som i dag gir urimelige utslag for mennesker som Zarina med sterk tilknytning til Norge. 

Utdatert holdning og samfunnsøkonomiske perspektiver 

De siste årene har vi sett flere lignende saker der barn og barnebarn må lide for feil gjort av sine foreldre og besteforeldre. Godt integrerte samfunnsborgere som er en ressurs i sine nærmiljøer kastes ut av landet fordi deres oppholdstillatelse eller statsborgerskap blir tilbakekalt. Praksisen begrunnes blant annet med innvandringsregulerende hensyn. Det skal ikke lønne seg å lyve. Enig. Men er det riktig å straffe syndernes barn, i et håp om å avskrekke fremtidige syndere? Neppe.

Nå står jeg trolig i fare for å blande kortene igjen. Juristene skiller nemlig mellom strafferett og forvaltningsrett. Tilbakekall og utvisning tilhører forvaltningsretten. Men vi må kunne tillate oss å ha to tanker i hodet samtidig. For i mange tilfeller kan utvisning oppleves som en enda strengere straff enn fengselsstraff, da det innebærer å bli revet bort fra sitt hjemland og begynne på nytt et annet sted. Å bli tvunget til å forlate alt man har kjent og bygget opp gjennom årene, kan være svært belastende og traumatisk. Det er derfor viktig å anerkjenne at utvisning har dyptgripende konsekvenser for enkeltpersoner og deres familier.

Tiden er overmoden for å diskutere viktige prinsipielle spørsmål i norsk asylpolitikk. Hva regnes som straff? Når blir man ugjenkallelig norsk? Samfunnet reagerer når politikken går på tvers av den alminnelige rettsfølelsen om hva som er rett og galt. Konseptet arvesynd vitner om en tilbakeskuende og utdatert tilnærming til norsk innvandringspolitikk. Det strider mot prinsippene om individuell ansvarlighet og fremstår urettferdig og vilkårlig. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det også vanskelig å forstå hvorfor man vil utvise mennesker som gjennom flere år i det norske utdanningssystemet har opparbeidet seg ferdighetene og forutsetningene for å bidra til fellesskapet. Det er ikke rasjonelt at unge mennesker, som befinner seg i den livsfasen når de kan begynne å delta i den norske arbeidsstyrken, blir tvunget ut av landet. Som Zarina er et eksempel på, har mange dette gjelder gode forutsetninger, både språklig, kulturelt og ferdighetsmessig, til å opprettholde og finansiere velferdsstaten som mange av oss er avhengige av.

Politisk ansvar og endring av kurs

Det er også et politisk ansvar å sørge for at vi har et lovverk som er i tråd med internasjonale konvensjoner og forpliktelser, og som er etisk godt forankret i en rettsstat. Stortinget behandlet i går et forslag om å lovfeste en forholdsmessighetsvurdering i saker om tilbakekall av oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 63. Det gikk ikke gjennom. 

Forslaget var viktig, ikke bare for Zarina, men også for veldig mange andre. Det handler om at folk som har bodd store deler av livet sitt i Norge må bøte for at foreldrene deres ikke fortalte hele sannheten da de kom hit. Rettsstaten fungerer ikke som dette på noen andre områder i samfunnet. Dette må våre politikere snart ta innover seg, så Zarina og andre i lignende situasjoner får en mer rettferdig behandling. Zarinas sak er ikke bare en individuell tragedie, men etter mitt syn et tydelig eksempel på systematiske svakheter i norsk innvandringspolitikk.

Ved å belyse spørsmål om individuell ansvarlighet, rettferdighet og rettssikkerhet, avdekker vi dype sår i rettssystemet som krever umiddelbar oppmerksomhet. Vi må sørge for at botid i Norge blir tillagt større vekt, og at reaksjonen på feilaktige opplysninger som ble gitt av foreldre, ikke fører til tilbakekall og utvisning av barna, men at de heller vurderes med alternative sanksjoner. I tillegg trenger vi en reform av utlendingsnemnda. Det er på høy tid at våre politikere erkjenner at dagens praksis ikke harmonerer med de fundamentale prinsippene vi verdsetter i vår rettsstat. For muntlig forklaring, selvinkriminering, strafferabatt, foreldelsesfrist og avskaffelse av arvesynd er helt vanlig i norsk rett. Bortsett fra på utlendingsfeltet.

Les også
– Ein uhaldbar praksis frå staten
– Saksbehandlingstid i UDI: En sårbar ventetid for mange
– Hvorfor må en mediesak til for å få riktige avgjørelser?