Av Malin Rogne, medarbeider i Jussbuss og styremedlem i RPF.

I disse dager ønsker Tv2 å ”sette søkelys på trygdesvindel”[1]. De trekker frem at 895 personer ble dømt for å ha svindlet NAV i fjor, og oppfordrer leserne til å undersøke nøyaktig hvor mange av svindlerne som kommer fra hennes fylke og aldersgruppe, og hvor mye de fikk svindlet til seg.

I samme artikkel nevner for ordens direktør i NAV Kontroll, Sverre Lindahl, at ”de aller fleste som mottar stønad, er ærlige”. Det er selvsagt riktig å si at de aller fleste som mottar stønad er ærlige, men det blir litt som å si at månen er større enn en appelsin. Uten å vise til de rundt 1.282.034 personene som mottok stønad uten å bli dømt for svindel, blir bildet skjevt. [2]

Kanskje er det bare en desperat krampetrekning fra et medieselskap i krise, som ønsker å sanke klikk uten tanke for at det kan føre til ytterligere stigmatisering av en allerede sårbar gruppe.

Det er uklart hva Tv2 søker å oppnå med et sånt fokus. Kanskje er det bare en desperat krampetrekning fra et medieselskap i krise, som ønsker å sanke klikk uten tanke for at det kan føre til ytterligere stigmatisering av en allerede sårbar gruppe.

Artikler som denne i Tv2 fører til stigmatisering, fordi det jevne fokuset på en marginal gruppe av stønadsmottakere påvirker hvordan vi møter stønadsmottakere generelt. Fra tiden som saksbehandler i Jussbuss vet jeg at mange som mottar uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger lever i konstant forsvarsmodus, alltid klar til å legge ut om sykdomshistorikk for å overbevise tvilere om at i hvert fall de virkelig fortjener ytelsene de mottar. Det burde ikke være nødvendig. Særlig ikke når det altså er et veldig lite mindretall som faktisk dømmes for svindel. Andre stønadsmottakere velger å holde sykdomshistorien sin privat overfor venner og bekjente som får vite at de mottar sykepenger eller andre ytelser. Det må selvfølgelig også være helt greit. Dessverre kan det lede til mistro, når fokuset alltid er på de få som svindler.

Prisen for et utbygget velferdssystem som baserer seg på tillit, er at noen unntaksvis får mer enn de har rett på.

Prisen for et utbygget velferdssystem som baserer seg på tillit, er at noen unntaksvis får mer enn de har rett på. Det er likevel en liten pris for et sikkerhetsnett som de fleste av oss stoler på at vil fange oss opp om behovet skulle melde seg en dag. Jeg mener ikke at NAV ikke skal ha rutiner for å kontrollere at felles midler virkelig går til dem som trenger det mest. For alle oss andre blir det likevel feil å fokusere på de få som svindler, når konsekvensen fort blir at vi skjærer alle mottakere over en kam.

Det er mange som er avhengige av trygdeytelser. Heldigvis har vi også et velferdssystem som skal fange opp dem som har behov for støtte. Dessverre er det ikke alltid tilfellet. Det har jeg fått bekreftet dette siste året som saksbehandler i Jussbuss. Der har jeg sett flere mennesker med et stort behov for hjelp, som av ulike grunner var blitt avvist hjelpen de hadde rett på. Det er dette vi bør snakke om. Det er dette Tv2 og andre bør ”sette søkelys på”.

Som mennesker har vi alle et personlig ansvar for å sikre et inkluderende samfunn. Å ha et bevisst forhold til egne holdninger er en nødvendig forutsetning for dette. Store mediehus som når ut til mange har et særlig behov for et reflektert forhold til hvordan valg av tema preger samtalen om stønadsmottakere generelt.

[1] http://www.tv2.no/nyheter/8521726/ “Disse 895 svindlet Nav for 180 mill. – sjekk ditt fylke”

[2] Tallene er omtrentlige. Jeg har tat utgangspunkt i antall personer som mottok ytelser fra NAV i 2013, med fratrekk for 895. Jeg har brukt tallene fra Arbeids- og velferdsetaten (NAV) – StatRes (opphørt), 2013. Publisert på www.ssb.no 9. Desember 2014.