Skrevet av Sofie Christine Larsen, saksbehandler i Jussformidlingen.
Har du råd til å kreve det du har rett på? For stadig flere nordmenn er svaret nei. Fra 1. juli 2024 økte gebyret for å bringe en sak inn for forliksrådet med hele 40 prosent, fra 1,1 til 1,54 rettsgebyr.1 Det betyr at du i dag må betale 2 071 kroner før saken i det hele tatt behandles. Økningen er den største på seks år.
Jussformidlingen mener at økningen er for høy for den alminnelige person. For en ordning som skal være et lavterskeltilbud til folk flest, sender økningen et tydelig signal: Rettferdighet er i ferd med å bli et spørsmål om betalingsevne. Når økonomien avgjør om du kan kreve din rett, handler det ikke lenger om reell rettssikkerhet, men om hvem som har råd til å ta kampen.
Etter departementets vurdering er økningen moderat og rimelig ettersom rettsgebyret svarer til de utgiftene staten blir påført ved at forliksrådet behandler saken, det såkalte selvkost-prinsippet. Finans Norge påpeker at departementet sin utregning ikke kan forklares, særlig på et område som forliksrådet, der det stadig legger opp til mer kostnadseffektiv behandling. I uomtvistede saker kreves det ikke stor innsats fra forliksrådet.2 Departementets begrunnelse virker derfor i realiteten bunnløs.
Selv om økningen gjelder et relativt lavt beløp sammenlignet med domstolene, er den prosentvise endringen betydelig. Endringen vil øke den økonomiske risikoen og terskelen for å ta rettslige skritt for den alminnelige person. Jussformidlingen erfarer gjennom sitt arbeid at flere lar være å håndheve sine rettigheter fordi det blir for dyrt, særlig i saker hvor tvistesummen er relativ lav sammenlignet med rettsgebyrets størrelse.
Departementet hevder at gebyrøkningen fortsatt ivaretar individets reelle mulighet til å håndheve sine rettigheter, da kostnadene fortsatt er lave sammenlignet med de alminnelige domstolene.3 Spørsmålet er imidlertid om denne muligheten faktisk er reell dersom alternativet er å måtte nedprioritere helt grunnleggende levekostnader. Dette er en reell problemstilling, særlig for Jussformidlingens klientgruppe som har stram økonomi. Når en person tvinges til å velge mellom å betale husleie og sikre mat på bordet eller forfølge et rettskrav, fremstår det ikke lenger som et reelt lavterskeltilbud.
En så betydelig prosentvis økning i gebyret undergraver hele formålet med forliksrådet som et rimelig og tilgjengelig alternativ for rettshåndhevelse. Forliksrådet bør derfor ikke være en av de samfunnstjenestene som finansieres etter selvkost-prinsippet. Isteden bør finansieringen skje på tilsvarende måte som for Husleietvistutvalget, gjennom offentlige bevilgninger uten at klageren pålegges høye gebyrer som utgjør en økonomisk barriere. Skal alle ha lik tilgang til rettferdighet, må staten prioritere forliksrådet i statsbudsjettet.
FOTNOTER
