Skrevet av Henrik Vanvik-Hovstein, saksbehandler i JURK – Juridisk rådgivning for kvinner. 

Likestillings- og diskrimineringsloven (ldl.) § 37 slår fast at diskriminering kan konstateres dersom det «foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har skjedd». Hva innebærer det egentlig å «likevel» «sannsynliggjør[e]» at du ikke har diskriminert noen når du har presumsjonen om ulovlig forskjellsbehandling mot deg?

Bakgrunnen for denne artikkelen er at det er delte meninger i det diskrimineringsrettslige fagmiljøet om hva beviskravet i ldl. § 37 er eller burde være. Konsekvensen er at norske jurister egentlig ikke er enige om hvor terskelen for diskriminering er i praksis. Dette kan være uheldig for menneskene som skal beskyttes av diskrimineringsforbudet. 

Begrunnelsen bak regelen 

Likestillings- og diskrimineringsrett handler om det juridiske vernet minoriteter og andre utsatte grupper skal ha i Norge i dag. Et av de viktigste hensynene bak diskrimineringsregelverket er at diskriminering ofte skjer mellom en sterkere og en svakere part. Om parten regnes som “svak” på grunn av antall og representasjon, økonomi, fysisk styrke eller generell sosial trygghet varierer mellom de ulike diskrimineringsgrunnlagene hjemlet i ldl. § 6. Styrken hos den svakere part vil også variere fra tilfelle til tilfelle, noe som i praksis kan gjøre diskrimineringsrettslige avveiinger utfordrende.  

Hvorfor er styrke så relevant? Fordi det er nettopp partenes styrkeforhold som er begrunnelsen for regelen om omvendt bevisbyrde, i tillegg til effektivitetshensynet i diskrimineringsretten.¹ Regelen kommer opprinnelig fra saker om kjønnsdiskriminering i arbeidslivet, hvor arbeidsgiver står i en sterkere posisjon, blant annet fordi arbeidsgiver typisk vil ha bedre tilgang på bevismessig relevant dokumentasjon, som påpekt av Høyesterett i Rt. 2012 s. 424 og Rt. 2014 s. 402. 

«Likevel ikke har skjedd» 

Den diskrimineringsrettslige bevisbyrderegelen i ldl. § 37 fungerer slik at det er nok å etablere en presumsjon om at du er diskriminert for at bevisbyrden faller på motparten. Deretter er det opp til motparten å bevise at diskriminering “likevel ikke har skjedd”. Med andre ord har bevisbyrden flyttet seg fra den som anklager til den anklagede. Dette skiller seg fra den alminnelige bevisbyrderegelen i norsk rett, hvor det er opp til den anklagende part å føre bevis for at et gitt faktum er mer sannsynlig enn at det ikke er det. 

I hvilken grad kreves det at den anklagede part beviser at hen ikke har diskriminert? Ifølge Høyesterett er det det alminnelige sivilrettslige beviskravet som gjelder: «Det er innledningsvis viktig å slå fast at bevisbyrderegelen i § [37] ikke innebærer noe unntak fra det alminnelige beviskravet i sivile saker»² Man kan stille spørsmål om hvor godt dette harmonerer med selve ordlyden i ldl. § 37.  

Les også:

• Kvinner i arbeidslivet: Hvilke hindringer gjenstår på veien mot likestilling?

• Diskriminering må få konsekvenser

• NAV-systemet fratar kvinner retten til trygdeytelser

Uttalelsen har blitt kritisert av professorene Blaker Strand og Hellum med henvisning til EØS-retten. De mener at det påhviler den anklagede «noe mer enn å etablere alminnelig sannsynlighetsovervekt».³ Hva er dette «noe mer»? 

EU-domstolen har også tatt stilling til spørsmålet om bevisbyrde i diskrimineringssaker. Under hensynet om samsvar mellom EU og EØS, og vår forpliktelse gjennom EØS-avtalen, blir derfor deres avgjørelser aktuelle for oss i Norge. Den omvendte bevisbyrderegelen i likestillings- og diskrimineringsloven har lignende bestemmelser i samtlige direktiver på diskrimineringsfeltet.⁴ Da EU-domstolen tolket bevisbyrderegelen i likebehandlingsdirektivet i en dom fra 2008, brukte de formuleringene «plikten til å føre motbevis» og la til grunn at det et påhviler arbeidsgiveren å bevise at hen ikke har tilsidesatt prinsippet om likebehandling.⁵

Selve ordlyden i § 37 kan også tolkes som at beviskravet burde kunne sies å handle om å «motbevise» den etablerte presumsjonen. Å «sannsynliggjør[e] at diskriminering likevel ikke har skjedd» bør tolkes som at bevisene skal veie så mye at det man har antatt var diskriminering ses i et nytt lys. Det første vi lærer på jussen er at juridisk metode starter i lovtekst og en tolkning av denne. Når diskriminering «likevel ikke har skjedd» vil vi være av en ny oppfatning enn da vi presumerte et diskriminerende faktum. Bekymringen om usaklig, unødvendig og/eller uproporsjonal forskjellsbehandling skal være stilnet. 

Problemet med beviskravet  

Problemet kommer på spissen i saker der anklagede har ført sine bevis som gir inntrykket av at hen er en ikke-diskriminerende part, uten at man egentlig helt lykkes i å bevise at diskriminering ikke har funnet sted. Da blir presumsjonen stående. 

I Diskrimineringsnemndas sak DIN-23/360 kom flertallet til at politidistrikt Bs behandling av A ikke var aldersdiskriminerende. Saken handlet om hvorvidt innstillingen av kandidater til et lederkurs, der A var forbigått av en yngre kollega, var aldersdiskriminering av A. A la en uttalelse fra politidistriktet til grunn. Dette var deres svar til A på hvorfor innstillingen ble som den ble før saken ble innklagd. Svaret samsvarte imidlertid ikke med bevisene politidistriktet førte i forbindelse med selve nemndsbehandlingen. Likevel ble disse mindre tidsnære bevisene vektlagt av nemnda slik at resultatet ble at diskriminering ikke kunne konstateres. Mindretallet mente imidlertid at det mest tidsnære beviset, som etablerte presumsjon om forskjellsbehandling på grunn av alder, fortsatt stod sterkt etter innklagedes anførsler, og at det forelå absolutt bevistvil, noe som jf. § 37 vil lede til at man konstaterer diskriminering. 

Et annet relevant eksempel fra EU-retten er Coleman-saken, som handlet om hvorvidt diskrimineringsvernet i rammedirektivet kom til anvendelse ved forskjellsbehandling på grunn av tilknytning til en person med funksjonsnedsettelse.^{6 7} Dommen analyseres av Hellum og Blaker Strand, som konkluderer med at det ikke er tilstrekkelig å bevise at det ikke er en viktig sammenheng mellom forskjellsbehandlingen og diskrimineringsgrunnlaget; «det kreves bevis for at det ikke er ‘noen’ slik ‘forbindelse’. Nemndssaken om aldersdiskriminering hadde fått motsatt utfall dersom dette var regelen nettopp fordi flertallet delte mindretallets oppfatning om at «alder kan ha blitt tillagt vekt ved innstillingen».⁸ Med andre ord konstateres ikke diskriminering, men man har heller ikke stilnet bekymringen om at diskriminering har funnet sted. 

Slik regelen tolkes i dag kunne man kanskje omformulert den til «Diskriminering skal anses å ha skjedd hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, og den ansvarlige ikke viser til at diskriminering er usannsynlig.» Kanskje er det i det hele tatt en lite tilfredsstillende øvelse å prøve å finne ut akkurat hvor på prosentskalaen bevispendelen lander i hver enkelt sak. Kanskje må man tenke nytt om beviskravet? Det er ikke nødvendigvis snakk om et prosentmessig høyere beviskrav, men et beviskrav som er adekvat i diskrimineringsspørsmål. 

Rettssikkerheten til menneskene omfattet av diskrimineringsforbudet bør ivaretas med en regel som stemmer overens med effektivitetsprinsippet, våre folkerettslige forpliktelser og en oppdatert forståelse av likestilling. 

FOTNOTER

1. Rt. 2012 s. 424 Nav Smøla avsnitt 36 og punkt 30 i fortalen til Likestillingsdirektivet (2006/54/EF) Hellum og Blaker Strand “Likestillings- og diskrimineringsrett” (2022), s. 364 pkt. 9.2.1  ↩︎
2. HR-2020-2476-A avsnitt 74 ↩︎
3. Hellum og Blaker Strand s. 375  ↩︎
4. Hellum og Blaker strand (2022) s. 367 ↩︎
5. EU-domstolens sak C-54/07 avsnitt 30 og 32 ↩︎
6. EU-domstolens sak C-303/06 ↩︎
7. Direktiv 2000/78/EF ↩︎
8. DIN-23/360, «Den konkrete vurderingen» avsnitt 3 ↩︎