Skrevet av Emma Mortensen, organisasjonssekretær i Tryggere Ungdom og masterstudent i rettssosiologi.

I oktober ble første del av den etterlengtede, men forsinkede rusreformen fra Støre-regjeringen presentert: Meld. St. 5 (2024-2025) «Trygghet, fellesskap og verdighet». Dokumentet inneholder flere ambisiøse målsetninger, inkludert løftet om at norsk ruspolitikk skal være kunnskapsbasert. Dette skal være førende for å nå det overordnede målet om at også mennesker med rusmiddelproblemer skal få realisert sine rettigheter til “et verdig liv uten diskriminering og rett til nødvendig helsehjelp, uavhengig av hvilke rusmidler de bruker”.¹ Helseminister Vestre har uttalt at meldingen er “et definitivt oppgjør med skam, stigmatisering og diskriminering”.²

Straffens ideologiske bakteppe

Likevel står vi overfor en effektiv hindring for disse målene: et slags prinsipielt argument som taler for at straff er et fundamentalt virkemiddel for å få bukt med rusproblemer i samfunnet. Mens FNs høykommissær for menneskerettigheter, Türk, anbefaler avkriminalisering for besittelse og bruk av rusmidler, har tidligere justisminister Mehl vært tydelig i sine uttalelser: “Alt over null gram skal være straffbart”.³ Türk på sin side viser til at straffepolitikkens utfall er feilslått på sentrale områder: det er hverken effektivt for å forhindre bruk eller som avskrekkelse for å begå narkotikarelatert kriminalitet.⁴ Videre er det bredt forskningsmessig belegg som peker på hvordan straff virker mot sin hensikt i forbindelse med rusbruk. De negative kontrollskadene kan ha stor effekt ved at de som utsettes for straff belastes med ytterligere psykososiale problemer, blant annet ved å bidra til å opprettholde og forsterke stigmatisering og isolasjon fra samfunnsfellesskapet. Et sentralt argument er også at forbudspolitikken og de medfølgende konsekvensene ofte vanskeliggjør å i det hele tatt komme i en posisjon til å kunne hjelpe. Norges langvarige plassering i toppen av overdose-statistikken i Europa illustrerer at restriktiv ruspolitikk ikke nødvendigvis fører til ønskede helse- og samfunnseffekter.

Norge, anerkjent som en humanitær stormakt innen flere sosiale og velferdsorienterte områder, opprettholder fortsatt en politikk som i stor grad ble formet av den internasjonale, repressive ruspolitikken hvor målsetningen var et samfunn fritt for rusbruk.⁵ USAs War on Drugs med president Nixon i spissen har hatt stor innflytelse på denne fronten. I senere tid er det allmennkjent at hensyn til folkehelse og sosial rettferdighet ikke har vært det mest sentrale i utformingen av den forbudspolitikken. Snarere tvert i mot: Nixons rådgiver John Ehrlichman har senere innrømmet at krigen mot narkotika i stor grad var ideologisk motivert, og en måte å demonisere den afroamerikanske befolkningen og antikrigsbevegelsen.⁶ Det de to gruppene hadde til felles, var bruk av andre rusmidler enn alkohol. Arven etter Nixon er fortsatt tydelig i amerikansk lovgivning.

Les også:

• Kriminalisering fungerer ikke – Norsk ruspolitikk må endres

• LAR-pasienter trenger bedre rettsvern

• Kan bruk av cannabis føre til tap av førerkortet?

Et eksempel er hvordan det har blitt differensiert sterkt mellom straff for besittelse av pulverisert kokain og crack – to rusmidler med samme virkestoff, men hvor hovedforskjellene ligger i kvalitet og pris, og som derav er forbeholdt ulike samfunnsklasser.⁷ Crack, som ofte har blitt brukt av fattige og etniske minoriteter, ble straffet hardere enn kokain, som hovedsakelig ble brukt av hvite, ressurssterke mennesker. Dette gir grunn til ettertanke.

Det er derfor sterkt kritikkverdig at regjeringen har bestilt utredninger som unngår løsninger som avviker fra en straffebasert tilnærming. Dette fremgår av både Rushåndhevingsutvalgets mandat⁸, og den aktuelle stortingsmeldingen. Argumentene som legges til grunn viser ofte til at forbudet mot rusmidler opprettholdes av hensyn til folkehelsen og for å ha en normdannende effekt. Det vises også gjerne til føre-var prinsippet, der man er usikker på de potensielle negative konsekvensene av en eventuell legalisering – ofte referert til som “frislipp”. Barnevernspolitiske hensyn (jf. Barnevernkonvensjonen art. 33) og bekjempelsen av kriminalitet blir også trukket frem som sentrale begrunnelser.

Lovregulering av cannabis som et alternativ?

De skisserte argumentene avviker med den kunnskapsbaserte tilnærmingen regjeringen søker i sin rusreform, og er i stor grad sammensatt av håndplukkede bevisgrunnlag. Et skifte mot en regulert omsetning av cannabis kan imidlertid tilby en mer human, evidensbasert og ikke minst pragmatisk tilnærming til norsk ruspolitikk.

Erfaringer fra andre land viser fordeler. Ifølge de årlige nasjonale undersøkelsene i Canada er andelen innbyggere som oppgir at de hovedsakelig kjøper cannabis fra ulovlige kilder, redusert fra 26 til 3 % siden det lovlige markedet åpnet i 2018. I tillegg har andelen som nå kjøper cannabis fra lovlige kilder som deres primære kilde, økt fra 37 % til 73 %.⁹ Et regulert marked gir mulighet for streng kvalitetskontroll, noe som beskytter folkehelsen på en måte forbudet ikke klarer. Tiltak kan settes inn for å sikre at salg foregår under betingelser som motvirker overforbruk og misbruk, eksempelvis inspirert av Norsk Tippings modell som gir insentiver for å begrense bruk.

En overgang til en regulert modell vil også bidra til å redusere kriminaliteten knyttet til det ulovlige cannabismarkedet. Som empirien fra Canada viser til, kan det lovlige markedet effektivt minske det kriminelle, med bevis på at lovlig forbruk har vokst betydelig raskere enn totalforbruket. Dette antyder at forbrukere foretrekker trygge og regulerte produkter. Å utslette det svarte markedet fullstendig vil være utopisk – men salg av cannabis er en av hovedinntektskildene til kriminelle gjenger viser Europol¹⁰. Derfor er det heller ikke usannsynlig å tenke at en svekket posisjon i cannabismarkedet vil redusere også deres mulighetsrom tilknyttet mer alvorlig kriminalitet – som menneskesmugling og våpenhandel – som finansieres av cannabissalg og distribusjon.

Videre er det en utbredt frykt for at lovlig cannabis vil føre til økt bruk blant unge og høyere risiko for avhengighet og psykoselidelser. Hvordan en regulert omsetning vil påvirke unges bruksmønster vil først og fremst avhenge av hvordan modellen er utformet – eksempelvis ved aldersgrense og kjøpsbetingelser. Omfattende studier fra USA, Canada og Uruguay viser imidlertid ingen signifikant økning i bruk blant unge¹¹. En ny metaanalyse fra USA antyder en beskjeden økning i risiko knyttet til slike reformer, men effektestimatet var meget usikkert.¹² Studier som undersøker cannabisbruk og psykoselidelser er vanskelig å gjennomføre, men heller ikke her ser det ut som at cannabisreformer fører til en oppblomstring av psykosediagnoser eller forskriving av antipsykotika.¹³ Ved å fokusere på (reelle) skadereduserende tiltak, som innføring av aldersgrenser og begrensninger på THC konsentrasjon, kan risikoen for negative helseeffekter ytterligere minimeres.

En fordel med en ansvarlig regulering vil også være at man potensielt kan gjøre det vanskeligere for barn og unge å få tilgang til rusmidler. Det illegale markedet styres av profittmaksimerende hensyn, og i liten grad av hensyn til kundenes beste. Dealere opererer ikke etter reguleringer knyttet til nedre aldersgrense, styrkebegrensninger eller markedsføringsforbud på sosiale medier. Å flytte cannabissalget vekk fra gaten vil kunne forhindre at unge, sårbare individer nøstes inn i unødige, risikofylte miljøer. Her kan det også påpekes at hovedårsaken til at norsk ungdom ikke røyker cannabis, ikke forklares med at “det er ulovlig”¹⁴. Ungdomstiden er en periode hvor mange gjør seg sine første erfaringer med rusmidler – også alkohol og nikotin, og påvirkning fra populærkulturen er trolig én av faktorene. De aller fleste vil ikke havne på gaten av den grunn. Vi vet imidlertid at de som utvikler problematiske bruksmønstre, ofte har til felles en kumulativ opphopning av psykososiale risikofaktorer.¹⁵ Vi vet at straffetiltak kan forårsake tidligere rusdebut eller å forverre eksisterende problemer. Dette taler for at vi heller bør bruke ressursene på evidensbasert forebygging.

En kunnskapsorientert fremtid

Det er på tide at norsk ruspolitikk beveger seg bort fra en restriktiv og straffebasert tilnærming som har vist seg ineffektiv, og heller omfavner kunnskapen som allerede er tilgjengelig. Den vedvarende stigmatiseringen og kriminaliseringen av rusbrukere motarbeider regjeringens overordnede mål. Gjennom en regulert, kunnskapsbasert tilnærming kan vi redusere skadevirkningene av rusbruk og samtidig styrke folkehelsen.

Det finnes et grunnleggende prinsipp innen liberal, strafferettslig tankegang: straff er et onde som påføres med den hensikt å være et onde. Dette er ofte for å utligne en begått urett. I tilfeller av offerløs kriminalitet burde straff i utgangspunktet ikke benyttes, med mindre det eksisterer betydelige og veldokumenterte grunner til det. Dette står ikke sterkt i dagens norske ruspolitikk. Norge har gode forutsetninger for å kunne lykkes med en fornuftig og ansvarlig reguleringsmodell for cannabis. Dette er noe som bør inkluderes i fremtidige drøftelser om hvilken retning norsk ruspolitikk skal gå. Med Tysklands legalisering i bakhodet, er dette noe som ideelt sett bør igangsettes før EU legger mer liberale føringer enn det vi kunne tenkt oss selv. Norsk ruspolitikk trenger fornyelse, ikke bare for å holde tritt med internasjonale trender, men også for å sikre at den er i tråd med menneskerettslige grunnprinsipper. Dette krever mot og vilje til å stille spørsmål ved etablerte sannheter og åpne opp for nye, mer effektive løsninger.

1. Meld St. 5 (2024-2025), s. 11 ↩︎
2. Bakken et al. (2024) ↩︎
3. Tornås & Førlig (2024) ↩︎
4. UN News (2024) ↩︎
5. Babor et al. (2018) ↩︎
6. LoBianco (2010) ↩︎
7. Bernard, Snipes & Gerould (2018) ↩︎
8. NOU 2024: 12 ↩︎
9. Government of Canada (2023) ↩︎
10. Europol (2023) ↩︎
11. Anderson et al. (2018); Pawar et al. (2024); Laqueur (2022) ↩︎
12. Laqueur (2022) ↩︎
13. L’Heureux et al. (2024); Elser et al. (2023) ↩︎
14. FHI (2022) ↩︎
15. UNODC (2018) ↩︎

Referanser
– Anderson, D. M., Fe, H. T., Liang, Y ., & Sabia, J. J. (2024). Recreational Marijuana Laws and Teen Marijuana Use, 1993-2021. JAMA psychiatry, 81(8), 840–842. https://doi.org/10.1001/jamapsychiatry.2024.0698
– Babor, T. F., Caulkins, J., Fischer, B., Foxcroft, D., Humphreys, K., Medina-Mora, M. E., Obot, I., Rehm, J., Reuter, P., Room, R., Rossow, I. & Stang, J. (2018). Drug Policy and the Public Good (2. utg.). Oxford University Press.
– Bakken, J. D., Uleberg, I., Groseth, J. K. K. & Strømmen, K. (2024, 25.oktober). Ingen løfter om penger til nye rusplasser i regjeringas rusreform. NRK. https://www.nrk.no/stor oslo/store-regjeringa-legger-fram-sin rusreform-1.17097854
– Bernard, T., Snipes, J. B. & Gerould, A. L. (2010). Vold´s Theoretical Criminology: International Sixth Edition. Oxford University Press.
– Bretteville-Jensen, A. L., Andreas, J. B., Dahl, S. L. & Hov, D. H. (2022). CANN 2021: En studie om cannabiserfaringer, kunnskap og holdninger blant elever på videregående skoler (FHI-rapport).
– Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/publ/2022/cann2021-en studie-om-cannabiserfaringer-kunnskap-og holdninger-blant-eleve/
– Elser, H., Humphreys, K., Kiang, M. V ., Mehta, S., Yoon, J. H., Faustman, W. O., & Matthay, E. C. (2023). State Cannabis Legalization and Psychosis-Related Health Care Utilization. JAMA network open, 6(1). https://doi.org/10.1001/jamanetworkopen.2022.52689
– European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction & Europol. (2022). EU Drug Market: Cannabis – In-depth analysis. https://www.europol.europa.eu/media-press/newsroom/news/2023-eu-drug-markets-analysis-emcdda-and-europol
– Government of Canada. (2023). Canadian Cannabis Survey 2023: Summary. Canada.
https://www.canada.ca/en/health-canada/services/drugs medication/cannabis/research-data/canadian cannabis-survey-2023-summary.html
– L’Heureux, S., Huot-Lavoie, M., Bergeron, A., Bergeron, C., Blouin, B. P., & Roy, M. A. (2024). Effect of Cannabis Legalization in Canada on the Incidence of Psychosis Consultations in Quebec City’s Psychiatric Emergency Services. Canadian journal of psychiatry. Revue canadienne de psychiatrie, 69(8), 630–632.
https://doi.org/10.1177/07067437241232901
– LoBianco, T. (2010, 24.mars). Report: Aide says Nixon’s war on drugs targeted blacks, hippies. CNN Politics. https://edition.cnn.com/2016/03/23/politics/john-ehrlichman-richard-nixon-drug-war-blacks-hippie/index.html
– Rivera-Aguirre, A., Castillo-Carniglia, A., Laqueur, H. S., Rudolph, K. E., Martins, S. S., Ramírez, J., Queirolo, R., & Cerdá, M. (2022). Does recreational cannabis legalization change cannabis use patterns? Evidence from secondary school students in Uruguay. Addiction (Abingdon, England), 117(11), 2866–2877. https://doi.org/10.1111/add.15913
– Meld. St. 5 (2024-2025). Trygghet, fellesskap og verdighet: Forebyggings- og behahndlingsreformen for rusfeltet Del 1 – en ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling. Helse- og omsorgsdepartementet.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-5-20242025/id3064959/
– NOU 2024: 12. (2024). Håndheving av mindre narkotikaovertredelser. Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-12/id3045610/
– Pawar, A. K. S., Firmin, E. S., Wilens, T. E., & Hammond, C. J. (2024). Systematic Review and Meta-Analysis: Medical and Recreational Cannabis Legalization and Cannabis Use Among Youth in the United States. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 63(11), 1084–1113. https://doi.org/10.1016/j.jaac.2024.02.016
– Tornås, K. A. & Førlig, A. K. (2024, 29.oktober). Mehl: – Alt over null gram skal være straffbart. NRK. https://www.nrk.no/norge/justisminister-emilie-enger-mehl-_sp_-vil-at-brukerdoser-av-narkotika-skal-vaere-straffbart-1.17102296
– United Nations. (2024, 5.desember). ‘War on drugs has failed, completely and utterly’: UN human rights chief. UN News. https://news.un.org/en/story/2024/12/1157836
– United Nations Office on Drugs and Crime & World Health Organization. (2018). International Standards on Drug Use Prevention: Second updated edition. UNODC. https://www.unodc.org/documents/prevention/UNODC-WHO_2018_prevention_standards_E.pdf