Skrevet av Bjørn Winquist, styremedlem i Rpf og medlem av Advokatforeningen

Fjoråret ble et bekmørkt år for folkeretten og den internasjonale rettsordenen. Vestlige lands dobbeltmoral i anvendelsen av folkeretten ble tydeligere enn noensinne, samtidig som internasjonale rettsinstitusjoner møtte åpne angrep fra ledende vestlige stater.

I en slik situasjon kunne man forventet at landets fremste forening for rett og rettssikkerhet tok en tydelig rolle i forsvaret av internasjonal rett, som nå er under angrep. I stedet har Advokatforeningen utvist en påfallende passivitet og mangel på selvstendighet, til tross for at de beskriver seg selv som «advokatenes fremste arena for rettspolitisk engasjement», og fremmer «rettssikkerhet og rettsstatlige prinsipper».

I løpet av det siste året har det amerikanske senatet sanksjonert og vedtatt lover som motarbeider Den internasjonale straffedomstolens (ICC) arbeid, mens kjennelser fra Den internasjonale domstolen (ICJ) har blitt ignorert og brutt. 

Det har også kommet frem at aktører i internasjonale domstoler har mottatt trusler mot sine familier. Samtidig har vestlige statsoverhoder insistert på at ICCs arrestordre mot Vladimir Putin skal overholdes, men når arrestordre rettes mot Benjamin Netanyahu, er de plutselig ikke så viktige likevel.

Situasjonen er så alvorlig at det har blitt varslet at ICC kan stå overfor en kollaps. Til tross for dette har Advokatforeningen siden utbruddet av krigen i Gaza kun kommet med to uttalelser om temaet. Begge gangene har de vært nær identiske med uttalelser fra menneskerettsutvalget til Advokatforeningens internasjonale paraplyorganisasjon, IBAHRI. Foreningen ser med andre ord ut til å ha nøyd seg med å oversette og blåkopiere uttalelser fra oven, uten noen tegn til selvstendige standpunkter.

Mangelen på handling skyldes åpenbart ikke at Advokatforeningen ikke kan. Etter Russlands ulovlige invasjon av Ukraina viste foreningen forbilledlig handlekraft. Angrepet ble fordømt av foreningens sentrale organer, en døgnbemannet hjelpetelefon ble opprettet for å tilby fri rettshjelp til ukrainske flyktninger, og Advokatforeningens oslokrets donerte 200 000 kroner til Ukraina.

Sammenlignet med foreningens respons på vår tids største humanitære katastrofe – som flere internasjonale jurister og organisasjoner omtaler som et folkemord – blir flere ting tydelige.

Foreningen gir ikke bare inntrykk av å bidra til den dobbeltstandarden vestlige nasjoner ofte kritiseres for, og som Norges utenriksminister selv har advart mot. Denne passiviteten utfordrer også foreningens kjerneverdier og formål, særlig målet om å forsvare rettssikkerhet og rettsprinsipper. At foreningens tillitsvalgte ikke tar denne trusselen mot foreningens legitimitet på alvor, er vanskelig å forstå.

Mangel på engasjement blant medlemmene kan heller ikke sies å være årsaken. Et advokatopprop for humanitær bistand i Gaza samlet inn over en halv million kroner fra en rekke advokatfirmaer og advokater. Under fjorårets Forsvarerseminar ble det også tydelig at dette er et tema som opptar mange. I etterkant oppfordret Advokatforeningens Menneskerettighetsutvalg til å fremme konkrete forslag som kunne behandles i utvalget.

Menneskerettighetsutvalget og Advokatforeningens sentrale ledelse ble deretter oppfordret til flere tiltak. Et av disse var å vedta en uttalelse som oppfordrer regjeringen til å intervenere i Sør-Afrikas folkemord-sak mot Israel i ICJ, slik Spania og Irland allerede har gjort. En slik handling kunne vært en viktig anledning til å påvirke tolkningen av folkemordskonvensjonen og styrke menneskerettighetene, helt i tråd med utvalgets mandat. Likevel ble dette ikke fulgt opp.

Utvalget ble også oppfordret til å støtte en etterforskning av mulige krigsforbrytelser mot de rundt 300 norsk-palestinerne som befant seg i Gaza etter utbruddet av krigen 7. oktober 2023, et spørsmål som i disse dager vurderes av Riksadvokaten. En slik etterforskning ville ikke bare være i tråd med statens rett, og kanskje også menneskerettslige plikt, til å undersøke sannsynlige krigsforbrytelser mot egne statsborgere i andre jurisdiksjoner. Den kan også bidra til ICCs pågående sak om krigsforbrytelser i Gaza. Heller ikke dette ble fulgt opp av utvalget. 

Som relativt nytt medlem i Advokatforeningen har jeg vanskelig for å forstå hvorfor disse spørsmålene ikke tas mer på alvor. For å sikre sin troverdighet, er det avgjørende at foreningen høylytt og aktivt forsvarer og fremmer sine kjerneverdier. Selv om det er langt på overtid, er det fremdeles ikke for sent å innta den nødvendige rollen.

Til orientering er forfatteren også styremedlem i juristorganisasjonen Forsvar folkeretten