Skrevet av Elisa Bogaard Vangen, leder av Rettspolitisk forening og Ermal Veliqi, styremedlem i Rettspolitisk forening.

Julen er nær, men ikke alle ønsker ser ut til å bli oppfylt.

I statsbudsjettet for neste år er det klart at rettshjelpssatsen ikke kommer til å økes i tråd med salærrådets anbefaling. Det innebærer enda et år der de advokatene som fortjener mest, atter en gang har krav på minst.

Store endringer – men enda ikke i mål

Siden regjeringsskiftet har rettshjelpsordningen gjennomgått store og etterlengtede endringer. Det er bra, men jobben er på ingen måte ferdig. 

Det mange glemmer når det gjelder slike offentlige ordninger som subsidierer ellers private tjenester, er at de forutsetter at det finnes tilbydere. En rett til fri rettshjelp hjelper ingen, hvis det ikke finnes advokater som har råd til å påta seg oppdragene. Derfor er rettshjelpssatsen helt sentral.

En åpenbar forutsetning for ordningen er at staten dekker kostnadene som trengs for å opprettholde tilbudet. Advokatbransjen, med Advokatforeningen i front, har de siste årene ropt høyt og aksjonert om behovet for at rettshjelpssatsen økes. Det med rette. Fordi for hvert år denne står stille, går advokatene ned i lønn. Samtidig holder resten av bransjen seg til prisveksten og egne takster. Det vil etter hvert kunne føre til færre tilbydere, og med det dårligere rettshjelp.

Lav rettshjelpssats, store konsekvenser

Konsekvensene av en lav rettshjelpssats og færre tilbydere gårførst og fremst ut over én gruppe: mottakerne av fri rettshjelp. 

I mange saker er det helt nødvendig å ha advokat. I disse sakene er det ofte den enkelte borger, rettshjelpmottakeren, som står mot staten. Enten det er NAV, UDI eller påtalemyndigheten. Du er da avhengig av at bistanden du får er god. 

Les også
– Vilkårene for fri rettshjelp må ta utgangspunkt i den reelle betalingsevne
– Tilgangen på rettshjelp i forskjells-Norge
– Inntektsgrensen for fri rettshjelp må heves

Staten på sin side trenger ikke å forholde seg til rettshjelpssatsen. Den har ingen lignende begrensninger for sin ressursbruk. Det er vel egentlig et paradoks at staten ikke betaler seg selv etter rettshjelpssatsen, og heller ikke plikter å begrense sin egen representasjon på en tilsvarende måte, når den mener dette er et beløp som er tilstrekkelig for å sikre borgerne god juridisk bistand. Problemet blir i ytterst konsekvens en manglende likevekt, og man kan spørre seg om dette virkelig er i tråd med prinsippet om «equality of arms» som ligger i EMK art. 6. 

Til slutt er det viktig å påpeke at rettshjelp ikke kan basere seg på frivillig arbeid og ildsjeler. Vi kan ikke forvente at advokatene som påtar seg rettshjelpsoppdrag skal risikere å gå i minus, for å sikre borgerne helt grunnleggende rettigheter. Det er på tide for regjeringen å lytte til ekspertene, og løfte rettshjelpssatsen opp til et nivå som er borgerne verdig.