Det er den siste tiden innført en rekke tiltak for å forhindre smitte av Covid-19, også innenfor Kriminalomsorgen. Det er både godt og vel at innsatte tar del i samfunnsdugnaden, men til hvilken pris skal dette gjennomføres?
Den 27. mars ble det vedtatt en midlertidig forskrift om straffegjennomføring for å bøte på konsekvensene av utbruddet av koronaviruset i Kriminalomsorgen. Forskriften gir blant annet Kriminalomsorgen hjemmel til å beslutte straffavbrudd mot den innsattes samtykke.
Straffavbrudd, i sin originale forstand, reguleres av straffegjennomføringsloven § 35. Bestemmelsen åpner for at Kriminalomsorgen kan beslutte straffavbrudd dersom den innsatte har behov for et lengre avbrudd i straffen. Dette vil typisk være i tilfeller der den innsattes helsetilstand gjør det nødvendig, eller dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner som ikke kan avhjelpes på annen måte. Straffavbrudd etter denne bestemmelsen er i alle tilfeller begrunnet i forhold på den innsattes side. Den midlertidige forskriften som nå er vedtatt innebærer at Kriminalomsorgen kan beslutte straffavbrudd dersom forhold på Kriminalomsorgens side gjør det nødvendig. Den innsattes ønsker settes helt til side.
Dette er uheldig av flere grunner. Utsatt straffegjennomføring, som ikke er begrunnet i forhold på den domfeltes side, vil først og fremst være ugunstig for domfeltes rehabilitering og soningsprogresjon. I norsk kriminalomsorg har man som overordnet mål at de innsatte skal rehabiliteres gjennom soningen og komme ut i samfunnet som gode naboer og borgere. Ved påbegynt straffegjennomføring skal det være en gradvis overgang fra fengsel til full frihet. Et avbrudd i soningen vil åpenbart stagnere en slik soningsprogresjon.
Perioden med straffavbrudd regnes ikke som soning av straff, og den domfelte vil derfor fullføre soningen på et senere tidspunkt enn antatt. Som utgangspunkt kan straffen avbrytes opptil en måned, men Kriminalomsorgen har mulighet til å utvide denne perioden. Dette setter den domfelte i en sårbar posisjon da vedkommende ikke vil kunne forutberegne når straffen skal avsluttes, og fratas dermed muligheten til å planlegge fremtiden sin. Framtidsplanlegging er vi alle opptatte av, men særlig viktig er dette for innsatte som har en usikker fremtid i møte, og som skal vende tilbake til et liv uten kriminalitet. Ingen vet hvor lenge Covid-19 kommer til å sette sine begrensninger, og en domfelt vil umulig kunne beregne når straffen skal ende.
Et annet problem er at en beslutning om straffavbrudd i praksis vil kunne innebære en dobbeltstraff. Dette fordi soningen ikke avbrytes fullstendig, slik ordet tilsier. Kriminalomsorgen kan nemlig kreve at straffavbruddet blir gjennomført med diverse kontrolltiltak, som for eksempel innetider. Slike kontrolltiltak har likhetstrekk til andre typer former for straffegjennomføring, eksempelvis soning i eget hjem, både med og uten fotlenke. Hovedforskjellen ligger i at den innsatte i disse tilfellene faktisk gjennomfører straff, mens det ved beslutning om straffavbrudd ikke er tale om noen form for straffegjennomføring. Til tross for at ethvert kontrolltiltak under straffavbruddet i realiteten innebærer at den innsatte fortsetter soningen utenfor fengsel, får innsatte ikke avkortet soningstiden ved straffavbrudd. Dette er åpenbart problematisk.
Det er klart at alle, herunder innsatte, skal ta del i dugnaden som nå foregår. Det er imidlertid viktig at tiltakene som iverksettes ikke går på bekostning av andre viktige målsettinger. Ønsket om å rehabilitere domfelte i så stor grad at de vender tilbake til samfunnet som gode naboer er like aktuelt i dag, som det var før Covid-19. Innsattes krav på rettssikkerhet og deres behov for forutberegnelighet må ivaretas, også under en pandemi.
Teksten er skrevet av Frida Ose Marthinussen, medarbeider i JussBuss. Bilde: Privat.
