Av Hanne Hareide Skårberg

Det er arbeidernes dag. Offentlig demonstrasjonsdag for arbeiderrettigheter. Oslo janitsjar spiller opp til arbeiderkamp gjennom Karl Johan. Paroler om klimajobber og 6-timersdager svaier side om side med fagforeningsfanene. Med nostalgisk arbeiderstolthet demonstrerer de Fjellrävenkledde arbeidere gjennom gatene mens de prøver å huske teksten på Internasjonalen.

Det er en god ting at folks engasjement for arbeidervern børstes støv av for en dag i året. Og 6-timersdag og klimajobber er flotte kampsaker. Men fellesnevneren til disse sakene er at de angår oss selv, den jevne nordmann som har betalt LO-kontingent. Den høye organisasjonsgraden i Norge gjør at oppmerksomheten rundt de andres arbeiderkamp forsvinner. La oss ikke glemme den viktigste arbeiderkampen. Kampen for retten til å jobbe.

For å kunne jobbe i Norge må man ha en oppholdstillatelse som gir rett til å ta lønnet arbeid. Arbeidsgiver kan bli straffet for å ansette folk uten arbeidstillatelse. Dette utgangspunktet virker logisk nok, men hva med de man ikke kan sende tilbake til opprinnelseslandet?

Det finnes et stort antall såkalte ikke-returnerbare mennesker i Norge, anslått til 3000. Flere av disse lever et liv helt under radaren. Av ulike grunner får ikke Norge til å sende de ut, og dermed må de bli værende uten oppholdsgrunnlag.

Ettersom de ureturnerbare ikke får lov til å bidra til velferdsstaten i form av å betale skatt, gir heller ikke velferdsstaten noe særlig tilbake. Den viktigste arbeiderkampen bør være å få disse menneskene ut av sitt limbo og inn i arbeid.

Sverige og Finland har klart å regulere problemet via midlertidige oppholdstillatelser. Derfor er det rart at arbeidslinjas moderland Norge fortsetter å neglisjere den svakerestilte menneskegruppen.

Man sier at velferdsstaten er under press på grunn av flyktningkrisa. Den åpenbare løsningen er å gi ureturnerbare innvandrere arbeidstillatelse.

Eller som en ureturnerbar selv formulerte det til VG i fjor:

– En jobb gir deg mer enn bare penger. Det viser at du er verdt noe. Og så får man noe annet å tenke på. Man bruker musklene, og blir sliten. Her ligger jeg og tenker og tenker hele dagen, men får ikke sove om natten.

De klassiske og kampsakene til arbeiderklassen blekner i møtet med de ureturnerbares ikke-eksisterende arbeidervern. Første mai går jeg derfor i tog for arbeidstillatelse til mennesker med endelig avslag.

**

Rettspolitisk forenings høstseminar kommer i år til å handle om «innvandringskrisa» og dens påvirkning på velferdsstaten. Et viktig aspekt i debatten er retten til arbeid. Seminaret holdes 23.-25. september på Bardøla høyfjellshotell på Geilo. Hold av helga!