Av Hanna Buer Haddeland og Karianne Holmboe Askeland, innvandringsgruppa på Juss-Buss

Kristelig Folkeparti og Venstre har vunnet en viktig kamp. Kampen om asylbarna. Men er de klar over hva som ofres i bytte for at de rundt 60 asylbarna skal få saken sin vurdert på nytt?

«Svært små endringer», svarte Hareide på spørsmål om hva de har måttet ofre i dra-kampen med Frp. «Oscar for politisk skuespill» sier Venstres Abid Raja, som i fredagens Aftenposten hevder at innstramningene Frp har fått til gjengjeld for asylbarna, er null verdt. Sannheten er at endringene får store og varige konsekvenser. Konsekvenser som innebærer en betydelig innskrenking i flyktningers rett til familieliv.

Mennesker med reelt behov for beskyttelse

De som har fått asyl i Norge har fått dette fordi de etter en grundig vurdering av utlendingsmyndighetene anses for å ha et «reelt og velbegrunnet behov for beskyttelse», slik Flyktningkonvensjonen definerer det.

De kan derfor ikke reise tilbake til hjemlandet for å fortsette familielivet med ektefelle og barn. Familiesplittelsen er et resultat av forfølgelse. Dette er grunnen til at flyktninger nyter et særlig vern av retten til familieliv etter internasjonale menneskerettigheter. Dette er også grunnen til at de som har fått asylstatus i Norge har rett til å gjenforenes med sin kjernefamilie, uten at det skal stilles noe krav til inntekt. Denne rettigheten ble innstrammet i 2010: Det ble da innført en frist på ett år for at unntaket skal kunne gjøres gjeldende. Det er denne fristen som nå skal settes ned til seks måneder.

Flyktninger bør få være sammen med sin familie

Juss-Buss har over lengre tid engasjert seg for å fjerne denne fristen. En frist som begrenser flyktningers rett til familieliv, og som allerede er problematisk. «Men hvorfor er det så vanskelig å fremme en søknad om familiegjenforening innen ett år?» tenker kanskje noen.

Søknadsgebyret for familiegjenforeninger er på 5900 kroner per familiemedlem. Det sier seg selv at det tar tid for en nyankommen flyktning å spare opp dette, en sum som må betales sammen med søknad. På nett, og med et visakort, som mange ikke har, så kort tid etter de har fått asyl. For å «bryte» fristen, må familien reise til nærmeste norske ambassade, og søke derfra.

Dyrt og farlig

De vanligste flyktninglandene som Syria, Irak, Eritrea, Palestina og Somalia mangler alle norske ambassader. Reiseveien er med andre ord lang, kostbar og den kan ofte være farlig. Som et eksempel er det ulovlig for en eritreer å reise ut av landet. Man risikerer å bli fengslet av både sudanske eller eritreiske grensevakter, eller å bli skutt.

At fristen nå skal settes ned til seks måneder vil derfor i realiteten frata mange en reell mulighet til familiegjenforening. Over tid vil dette ramme svært mange barn, langt flere enn de 60 som kan få saken vurdert på nytt.

Hvordan kan en holde en frist en ikke vet om?

Etter at fristen ble innført i 2010 (før dette var det ikke noen frist!) har det tatt lang tid for norske myndigheter å gi tilstrekkelig god informasjon om ettårsfristen. Den første tiden etter fristen ble innført ble det gitt mye feil informasjon fra NAV-kontorer, flyktningtjenester og voksenopplæringssenter fordi opplæring om endringen ikke var gitt til de ansatte.

Dette førte til at personer som hadde fått asyl ikke fikk informasjon om søkefristen, og dermed utsatte søknaden for eksempel for å spare penger til søknadsgebyr og reisevei for familien. Mange fikk derfor avslag på søknad om familiegjenforening fordi fristen var ute når man først fikk søkt. Nå, når informasjon om ettårsfristen endelig synes å ha kommet på plass, blir det en ny runde. Endres regelen nå, utfordrer vi regjeringen til å gi informasjon om dette til alle relevante arenaer umiddelbart slik at den samme situasjonen ikke oppstår igjen.

Leve med usikkerhet i fem år

Avtalen går også ut på å innvilge mer penger til utlendingsmyndighetene for å undersøke retursituasjonen til flyktninger før permanent opphold innvilges. Parallelt med dette er det nå på høring et krav om fem års botid før permanent opphold gis, økt fra tre år, slik regelen er i dag. Før dette innvilges kan asyltillatelsen trekkes tilbake. I fem år risikerer personer med opphold altså når som helst å kunne sendes tilbake til hjemlandet. Dette skaper en svært usikker fremtid for både voksne og barn. Hva gjør en slik usikkerhet med integreringen, og hva fører det til når flyktninger ikke får sin nærmeste familie til Norge?

Skal vi være opptatt av å integrere de som får asyl i Norge på best mulig måte, er det helt essensielt at noe så grunnleggende som å få bo sammen med sine barn og sin ektefelle er på plass.

Ikke mange bryr seg om at fristen for å søke familiegjenforening nedsettes fra ett år til seks måneder. En liten og tilsynelatende ubetydelig regelendring. Denne fristen har ikke et ansikt. Den skaper ikke engasjement, slik vi har sett rundt asylbarna de siste månedene.

KrF og Venstre kaller innstrammingene etter byttehandelen ubetydelige. I realiteten er de enorme. Partiene har gått med på en avtale som i beste fall skyldes mangel på kunnskap, og i verste fall er et kynisk grep for å vinne en mediesak.

Innlegget er tidligere publisert NRK Ytring, her.