Skrevet av Turid Hennig, sentralstyremedlem i Tryggere Ungdom.

FNs konvensjon om økonomiske sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12 stadfester enhvers rett til å ha den høyest oppnåelige helsestandard – både fysisk og psykisk. Bestemmelsen gjelder «enhver» person, uavhengig av kjønn, alder, religion, nasjonalitet og legning – også de som bruker illegale rusmidler. Likevel er dette personer som til stadighet får rettighetene sine satt under press her i Norge.¹ Til tross for at ØSK er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven, og ved konflikt skal gå foran annen norsk lovgivning.²

Norges institutt for menneskerettigheter (NIM) viser at det norske rusfeltet er gjennomsyret av tankesett og praksiser som hindrer at personer som bruker illegale rusmidler får den helsehjelpen de har krav på etter menneskerettighetene.³ Personer med alvorlige problemer tilknyttet rus og psykiske lidelser i kombinasjon er en særlig utsatt gruppe – med betydelige levekårsutfordringer og kortere levealder enn befolkningen ellers.

Vi er i europatoppen når det gjelder overdosedødsfall, og det ble i 2024 registrert 342 narkotikautløste dødsfall i Norge. Mangelfulle og underutviklede hjelpetilbud er hovedårsaken til dette, noe som er lite forenlig med de krav ØSK artikkel 12 stiller til høyest oppnåelig helsestandard for «enhver».  Av nevnte grunner ga Riksrevisjonen i fjor den strengeste kritikken de kan gi til norske myndigheter for å ha unnlatt å sikre personer med rus- og psykiske lidelser den hjelpen de har krav på etter menneskerettighetene.⁴

Norsk ruspolitikk er basert på en streng forbudspolitikk, der både bruk og besittelse av narkotika er kriminalisert. Tilnærmingen forstås som et utslag av et internasjonalt narkotikapolitisk samarbeid preget av en nullvisjon, der målet er en verden fri for illegale rusmidler. Ideen om en rusfri verden er fin, men dessverre taler realiteten for at den er utopisk. Narkotikamarkedet lever i beste velgående, og det har aldri før vært så mye penger og profitt å hente i denne globale industrien. Tilgjengeligheten på de illegale rusmidlene fortsetter også bare å øke, i takt med vedvarende, høy etterspørsel og bruk.

De forbudspolitiske strategiene har utvilsomt mislyktes i sine mål, og motsetningsvis påført enkeltindivider og samfunn fatale skader som uintendert virkning. Flere internasjonale organer oppfordrer derfor til et paradigmeskifte i verdenssamfunnet på rusfeltet – fra straff til skadereduksjon.

Straff, samfunnets strengeste reaksjon mot uønsket atferd, er et virkemiddel som krever en solid begrunnelse for å kunne rettferdiggjøres og benyttes.⁵ Begrunnelsen som er benyttet for å legitimere straff ved bruk og besittelse av narkotika, er at det vil ha en preventiv effekt i samfunnet. Problemet er at det mangler et godt nok empirisk belegg som faktisk viser at straff virker preventivt – særlig sett hen til markedets voldsomme vekst.⁶ På den andre siden er det ikke mangel på forskning som viser at straff som virkemiddel bidrar til å både opprettholde, samt forsterke, diskriminering og stigmatisering av personer som bruker illegale rusmidler.

FNs høykommissær for menneskerettigheter har gjentatte ganger tatt til orde for at personer som bruker rus må ha en behandling fullstendig fri for diskriminering og stigma, for at retten til helse skal anses tilstrekkelig ivaretatt.⁷ Dette fordrer at skadereduserende tiltak iverksettes, samt at barrierer som står i veien for en diskrimineringsfri behandling fjernes. Ifølge FNs spesialrapportør for retten til helse er disse barrierene blant annet narkotikakontroll, kriminalisering og strafferelaterte tiltak.⁸ Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) stiller seg bak nevnte anbefalinger.

I lys av de internasjonale anbefalingene på feltet, mente FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR) i 2020 at det var bekymringsverdig at Norge fortsatt møter narkotikabruk med straff, når vi vet at dette svekker tilgangen til skadereduserende tiltak og helsetjenester. Komiteens klare anbefaling var at Norge avkriminaliserer bruk av narkotika, og forbedrer både forebygging, behandling og oppfølging av personer som bruker rus.⁹ Norges svar på anbefalingen fra CESCR-komiteen, var å stemme ned Solberg-regjeringens forslag til rusreformen «Fra straff til hjelp» i 2021.

Regjeringen prøver nå på ny, og lanserte i fjor forebyggings- og behandlingsreformen «Trygghet, felleskap og verdighet», med flere storslåtte ambisjoner.¹⁰ Her fremgår blant annet et overordnet mål om at personer som har omfattende og alvorlige problemer med rusbruk skal få realisert sine rettigheter til «et verdig liv uten diskriminering og rett til nødvendig helsehjelp, uavhengig av hvilke rusmidler de bruker».¹¹ Paradoksalt nok, opprettholdes likevel de straffebaserte- og forbudspolitiske tilnærmingene som hindrer et slikt fullendt og verdig liv.

I henhold til ØSK art. 12 (1) skal konvensjonspartene anerkjenne «retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk». Slik norsk ruspolitikk er utformet – og fortsetter å utformes – kan det vanskelig konkluderes med at staten anerkjenner denne rettigheten for personer som bruker ulovlige rusmidler.

Vi vet at kriminalisering medfører stigma i møtet med helsevesenet, økt risiko for sykdom, overdoser og død. Likevel fastholder vi på denne skadelige tilnærmingen, og lukker øynene for kunnskapsbaserte og langt mer humane løsninger som er i tråd med menneskerettighetene. Norske myndigheter mangler overhodet ikke kunnskap om problemene på rusfeltet, de mangler bare viljen til å gjennomføre de tilstrekkelige endringene som kan løse disse.

FOTNOTER

1. NIM (2022) Rus og menneskerettigheter s. 3  ↩︎
2. Menneskerettsloven §§ 2 og 3 ↩︎
3. NIM (2024) «Du har ikke noe her å gjøre» ↩︎
4. Riksrevisjonen (2024−2025) Dokument 3:5 ↩︎
5. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 77 ↩︎
6. NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp, s. 247 – 269 ↩︎
7. FNs høykommissær for menneskerettigheter, Study on the impact of the world drug problem on the enjoyment of human rights, A/HRC/30/65 (2015). ↩︎
8. FNs spesialrapportør for retten til helse, Report of the Special Rapporteur on the right of everyone to the enjoyment of the highest attainable standard of physical and mental health, A/65/255 (2010), avsn. 17–29. ↩︎
9. FNs komite for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (2020) avsnitt 37, 43 og 52. ↩︎
10. Meld. St. 5 (2024-2025) Trygghet, fellesskap og verdighet ↩︎
11. Meld St. 5 (2024-2025) Trygghet, fellesskap og verdighet, s. 11 ↩︎