Skrevet av Marte Eidsand Kjørven, professor ved Institutt for privatrett, UiO.

Jeg ser ut over den imaginære stallen der alle de rettspolitiske kjepphestene mine står. De har blitt mange. 

Gamlefar står borti kroken og ser sliten og foreldet ut. 

Reglene om foreldelse høres kanskje teoretisk og litt uviktig ut. Men for Herman, som ble tatt fra moren sin da han ble født i 1964, som ledd i fornorskningspolitikken mot tatere, er det blodig alvor. Etter en ødelagt barndom og flere tiårs kamp for å finne moren sin og forstå sin egen livshistorie, møtte myndighetene han med påstand om foreldelse da han krevde erstatning. 

Og visste du at hvis du har kjøpt en ny bolig med store feil og mangler, som entreprenøren erkjenner og lover å rette, så løper likevel foreldelsesfristen så du får ingen erstatning hvis manglene likevel ikke blir rettet? Sånn har Høyesterett nemlig bestemt at foreldelsesloven skal forstås (HR-2023-93-A). Mange bedrifter har også brent seg på det som har blitt en totalt uforutsigbar foreldelseslov. Foreldelsesloven er foreldet, og burde få dra til de evige jaktmarker nå, ikke stå der og råtne i kjeppheststallen min. 

Jeg flytter blikket til Røeggen, selveste Gullhingsten, prinsippsaken og storkammerdommen fra Høyesterett fra 2013. Han som sørget for at Forbrukerrådet fikk medhold i at bankene ikke kan selge gråstein som gull til forbrukere, og som skulle sørge for rettferdighet for alle som blir lurt. Men gleden ble kortvarig. For selv om Røeggen vant, tapte alle de andre. 

Finansklagenemnda viste ikke en gang til Røeggen-dommen i etterfølgende tilsvarende saker. Isteden viste nemnda til Lognvik-dommen, som ble avsagt året før, om samme tema, med motsatt konklusjon. Og domstolene har gjort det samme systematisk i tiåret som fulgte. Metodisk er det på trynet å ignorere en storkammeravgjørelse fra Høyesterett. Men det hjelper jo ikke Røeggen stakkar. Det var ikke et liv som kjepphest han skulle bli.   

Der står Proffen, som representerer forbudet mot at advokater og eksterne investorer kan føre (gruppe)søksmål på vegne av forbrukere mot en andel av eventuell erstatning, og som hindrer effektiv håndhevelse av forbrukerrettigheter. 

Der står Johan, som en sykt irriterende påminnelse om at domstolene nekter å ta EU-forbrukerretten generelt og direktivet om urimelige kontraktsvilkår spesielt, med krav om ex officio anvendelse og det hele på alvor. 

Innerst i en krok står et nyere tilskudd i stallen. Jeg har kalt han Viggo. Han står der alene og representerer alle de som faller utenfor fordi de ikke får tilgang til BankID. Fordi myndighetene har digitalisert landet på en måte som innebærer at du må inngå en avtale med en bank for å få tilgang til reseptene dine på Helsenorge. Og banken kan si nei, og sier nei, hvis du røper at du trenger litt hjelp med alt det digitale – hvis du er utviklingshemmet eller eldre. Eller bostedløs. Eller utlending. Med et tastetrykk kan en bankansatt umyndiggjøre folk ved å frata dem BankID. Hele vergemålsretten, med alle dens rettssikkerhetsgarantier er satt til side. Og uten BankIDer du i deep shit i Norge. Helt enkle ting som å kjøpe bussbillett, blir vanskelig.

Det er utrolig at dette systemet får fortsette, uten at lovgiverkommer på banen. Men kanskje det mest skuffende av alt er at ikke en gang Diskrimeringsnemnda kommer Viggo til unnsetning. Hva skal vi med en sånn diskrimineringsnemnd? Stakkars Viggo!

Ved siden av han står Vera, som et sørgelig symbol på at avtaleloven ikke beskytter kvinner i voldelige relasjoner, eller andre sårbare personer som blir presset til å signere på låneavtaler og andre disposisjoner i vårt heldigitaliserte samfunn. De svake ugyldighetsgrunnene i avtaleloven fra 1918 beskytter den såkalt «godtroende» banken på hennes bekostning. Den trenger en modernisering tilpasset en digital virkelighet. Da kan Vera kan få slippe ut av stallen min. 

Sammen med Hamid, som representerer det totale fraværet av både rettssikkerhet og rettshjelp for ofre for identitetsmisbruk i alle dets former. Myndighetenes uansvarlige digitaliseringspolitikk, med blind vekt på brukervennlighet og såkalt tillitsbaserte digitale løsninger, har tilrettelagt for at organiserte kriminelle kan drive identitetstyverifabrikker, opprette fiktive selskapersom brukes til hvitvasking og bedragerier mot både velferdsstaten, finansinstitusjoner og bedrifter. 

Ofrene får livene sine kontrollert og ødelagt av kriminelle.Og hvor snur staten seg når svindel og kriminelle handlinger oppdages? Mot ofrene, som har sin identitet klistret til de kriminelle handlingene. Det er intet mindre enn en skandale. 

Gamlefar, Røeggen, Proffen, Otto, Viggo, Vera, Hamid og mange flere jeg ikke rekker å nevne. 

Ingen av dem burde vært her. Jeg klarer ikke ta vare på alle sammen. Og jeg klarte ikke velge bare én i dag. 

Slipp kjepphestene fri, det er snart vår. 

Teksten er skrevet i forbindelse med deltakelse på arrangementet Rettspolitisk kjepphest, 30. januar 2025.