Skrevet av: Adrian Leander Skagen, medarbeider i Jussbuss

Det er et stort behov for at åtte timer fellesskap knyttes til definisjonen for isolasjon.

Ifølge norsk lov er det to måter å isolere fanger på. Den første er å treffe vedtak etter straffegjennomføringsloven § 37. Disse reglene har sine egne problemer, men fellesnevneren er at den isolerte får et vedtak det er mulig å klage på. 

Den andre måten fanger kan isoleres på er å plassere dem på avdelinger med begrenset fellesskap, for eksempel mottaksavdelinger. Fangene som blir plassert på slike avdelinger kan bli utsatt for isolasjonsskader som depresjon, tilbaketrukkenhet og psykose. På tross av dette får ikke de berørte fangene noe vedtak som begrunner isolasjonen. Dermed finnes det ingen klageagdang og ingen mulighet for fangene til å komme seg bort fra avdelingen, før fengselet eventuelt bestemmer seg for å flytte dem. Derfor er det svært viktig å knytte definisjonen av isolasjon til en bestemt mengde fellesskap med andre innsatte.

Slik isolasjon kan tillates fordi det kun kreves vedtak når man utelukkes fra en avdeling med et eksisterende tilbud om fellesskap. På den måten vil det ikke foreligge «utelukkelse» i lovens forstand dersom fangen isoleres fra en avdeling som ikke tilbyr fellesskap. Det eksisterer altså et smutthull i lovverket som fratar fangene den rettssikkerhet de har krav på.

Jeg har selv arbeidet med flere klienter som har sittet på mottaksavdeling når de kommer inn i et nytt fengsel. Da klienten hadde sittet der i flere uker så jeg meg nødt til å spørre fengselet om de hadde noen planer for når klienten min skulle over til normal avdeling med fellesskap. Svaret: De hadde ingen anelse om når han kom til å bli overført.

Fengselet var altså forberedt på å holde klienten min isolert på ubestemt tid uten noen plan for når eller hvordan han skulle overføres til en avdeling med fellesskap. Samtidig hadde han ingen mulighet til å klage på avgjørelsen fra fengselet. En slik praksis er svært alvorlig, og ikke noe man kan være kjent med i en rettstat.

Selv om både Sivilombudet og Norsk Institutt for Menneskerettigheter har anbefalt at isolasjon skal defineres som mindre enn åtte timer fellesskap, har departementet foreslått at isolasjon skal være mindre enn fire times fellesskap av hensyn til kriminalomsorgens begrensede ressurser. 

Jeg frykter imidlertid at en grense på fire timer kommer til å bli en hvilepute for kriminalomsorgen. Gitt at mottaksavdelingene klarer å tilby fire timer fellesskap, som er bedre enn situasjonens nåværende praksis, vil ikke de innsatte har rett på et vedtak og derfor heller ikke ha noen klageadgang. Fangene vil dermed igjen bli stående rettsløse. Derfor er det et stort behov for at åtte timer fellesskap, som alle er enige om skal være hovedregelen, knyttes til definisjonen for isolasjon.