Skrevet av Petrine Maria Iversen, saksbehandler i JURK
Ofre for menneskehandel må kjempe for å forbli i Norge. I tillegg er de utsatt for grov kriminalitet og utnytting fra bakmannsapparatet. Både fra fagmiljøet og fra politisk hold har det i flere år vært tatt til orde for å bedre menneskehandelofrenes rettsstilling, og gjennom Granavolden-plattformen har dagens regjering uttalt at de nå ønsker å styrke dette arbeidet. JURK mener at å senke terskelen for oppholdstillatelse vil være et godt sted å begynne.
Menneskehandel er en form for grov, organisert kriminalitet som rammer ofrene svært hardt. De som utsettes for menneskehandel i Norge er ofte utenlandske statsborgere i en sårbar situasjon, og deres rettigheter er fragmentert mellom ulike bestemmelser. Lovgivningen befinner seg i et skjæringspunkt mellom ønsket om å bekjempe grov kriminalitet på den ene siden, og ønsket om innvandringsregulering på den andre. Det er først og fremst menneskehandelofrene som lider når denne balansegangen feiler.
I tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser er det flere rettigheter som utløses etter at et mulig offer for menneskehandel er blitt identifisert. Personer som antas å være utsatt for menneskehandel kan få begrensede oppholdstillatelser, herunder en refleksjonsperiode på seks måneder, i tillegg til juridisk bistand, botilbud og oppfølging på krisesenter. Hensikten med hjelpetilbudet og oppholdsretten er blant annet å legge til rette for at bakpersoner skal kunne straffeforfølges ved at offeret får anledning til å vurdere om hun ønsker å anmelde eller ikke.
De som bestemmer seg for å motta hjelp, samarbeide med politiet og til slutt anmelde, har imidlertid ingen garantier for videre opphold i Norge etter at refleksjonsperioden er over. I stedet går de en usikker fremtid i møte. For å få oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse må offeret vitne som fornærmet i en rettssak om menneskehandel. Svært få får imidlertid innvilget opphold på denne måten. Det skyldes politiets ressursmangler og manglende bevis, som resulterer i at sakene blir henlagt, og derfor aldri når opp i rettssystemet. Det etterlater ofrene i en desto mer sårbar situasjon, særlig dersom bakpersonene oppdager eller mistenker at hun har snakket med politiet.
Alternativene for å få forbli i Norge er da asyl eller opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Terskelen for å få opphold etter disse grunnlagene er høy, og det å ha blitt utsatt for menneskehandel er i seg selv ikke tilstrekkelig for å komme seg gjennom nåløyet. I tillegg innebærer Dublinforordningen at flere av de som søker om beskyttelse i Norge, kan sendes tilbake til det landet søkeren først kom til og ble registrert i.
Det er gode grunner til å bekymre seg over ofrenes rettssikkerhet, når den i realiteten stopper ved refleksjonsperiodens utløp. Dagens lovgivning åpner ikke for å gi personer utsatt for menneskehandel forutsigbarhet, selv om dette er en gruppe som har et særskilt behov for akkurat det. Det samlede bildet er derimot at skjebnen til ofrene for menneskehandel langt på vei avhenger av politiets ressurser og prioriteringer. Dette, i kombinasjon med at det er så få som får innvilget opphold på andre grunnlag, skaper et inntrykk av at norske myndigheter kun ønsker å gi disse menneskene opphold i Norge når det er praktisk med tanke på straffeforfølging av bakpersonene.
Debatten rundt menneskehandel de siste årene, senest rundt «Elisabeth-saken», signaliserer en bred enighet om at det å være utsatt for menneskehandel i seg selv er en omstendighet som bør danne grunnlag for oppholdsrett i Norge. Det er på høy tid at denne erkjennelsen også gjenspeiles i utlendingsloven. Derfor har JURK utformet et lovforslag som gir permanent opphold til personer som det er grunn til å anta at er utsatt for menneskehandel, og som har et behov for beskyttelse i Norge. Slik kan også regjeringen gjennomføre det de har satt seg som mål gjennom Granavolden-plattformen, nemlig å bedre menneskehandelofrenes rettsstilling i Norge.
