Av Marthe Engøy

I straffesaker må det være bevist «utover enhver rimelig tvil» at tiltalte er skyldig i å ha begått en straffbar handling. Det krever bevis som, sett i sammenheng, tilsier en nærmest sikkerhet for skyld.

Men hva ligger egentlig i «rimelig tvil»? Når er man «utover enhver rimelig tvil» om noe?

Disse spørsmålene fascinerte meg i møte med fagene straff og straffeprosess under jusstudiet. Det handlet nemlig om noe mer, ikke «bare» om den rene juss. Det handlet også om en menneskelig faktor – en lite målbar psykologisk prosess? For hva skal til for at en dommer er nærmest sikker om skyld i en straffesak?

Beviskravet skal altså gi veiledning for hvor mye som skal til for å idømme en person straff for et gitt forhold og det er under bedømmelsen av bevisene i saken at en eventuell tvil oppstår hos dommeren. Det er først når bevisførselen er uklar, utilstrekkelig eller tvetydig, at dommeren må ta stilling til om tvilen er av en slik karakter at den gir grunnlag for frifinnelse.

Det er litt snedig at tidligere så var det fastsatt ved lov hvilke typer bevis som måtte til for domfellelse, men det viste seg at en slik regulering ga uriktige dommer, og at en ubundet fornuft måtte til for å oppnå en best mulig domsavsigelse.[1] Det ble argumentert for at det ikke var mulig å lovfeste beviskravet da menneskets vurderingsevne og bevissthet vanskelig kunne la seg regulere i lovs form. De samme argumenter ble gjort gjeldene for bevisbedømmelsen. En fri bevisbedømmelse innebærer at det ikke foreligger kilder som legger bestemte føringer for hvordan bevis skal bedømmes. Det er den menneskelige vurderingsevne og en dommers juridiske skolering som er og skal være overordnet i de rettslige avgjørelser som tas.

For å innta litt juridisk litteratur: Strandbakken uttrykker at bevisbedømmelsen er den psykologiske prosess som foregår når man skal ta stilling til et fortidig hendelsesforløp.[2] Dette innebærer at det vil ligge subjektive elementer bak vurderingen av hvor «sterkt» et bevis anses å være, som ikke nødvendigvis vil være synlig i dommerens uttalte overbevisning.

Og med det kan man jo spørre om det ligger et potensial for en ulik tilnærming til bevisene. Ved en ulik tilnærming vil en og samme straffesak kunne gi opphav til tvil om skylden for én dommer, og sikker skyld for en annen.

Det vide spennet av bevis en dommer må ta stilling til, kan skape ulike utfordringer ved vekten av bevisene. De straffbare handlingene som kanskje er begått, skal bevises med bakgrunn i ofte svært ulike kunnskapskilder. Det kan for eksempel være bevis som relaterer seg til ulike typer vitenskap eller teknologi. I tillegg vil det være spesielt utfordrende å ta stilling til hvilke vitneprov som er troverdige og kan legges til grunn, fordi hukommelse og intensjonen til de som opptrer som vitner i retten varierer.

Da ulike bevis kan fremstå mer eller mindre troverdig og sikre, kan dette skape utfordringer for dommerens vurdering av det totale bevisbildet, som igjen vil medføre at den rimelige tvilen som skal komme tiltalte til gode blir utfordret.

Men, det bør presiseres at det i en del saker vil foreligge tekniske bevis, som fotografier, lydbåndopptak, fingeravtrykk og DNA. Dette er bevis som man i utgangspunktet ser på som mer håndfaste og pålitelige. For eksempel vil økt bruk av DNA-bevis i mange saker gjøre at dommere føler seg mer «sikre» og de subjektive elementer som kan oppstå i vurderingen vil ikke bli like fremtredende. Selv om man har eksempler på at DNA-bevis ikke har vært til å stole på.

Det foreligger dessverre få utredninger og lite gjennomgang av hvordan beviskravet blir anvendt i praksis, og hvordan man går frem når man vurderer bevisbilde i en sak. Det har imidlertid nokså nylig kom det en bok skrevet av Eivind Kolflaat «Bevisbedømmelse i praksis» [3](den kan dere gå og leie på Universitetsbiblioteket). Det er også en artikkel som tar for seg dette i Lov og Rett fra 2011, «17 dommere om beviskravet i strafferetten». [4] Forfatteren av denne artikkelen har intervjuet 4 dommerkolleger, og ut i fra disse intervjuene forsøker han å utdype den praktiske forståelsen av beviskravet. Artikkelen belyser hvilken utfordring det er å angi hva som ligger i ”enhver rimelig tvil”.

Disse 17 dommerne fikk spørsmål om følgende: «Kan du utdype det strafferettslige beviskravet?». Det ble gitt uttalelser hovedsakelig på grunnlag av hva de ulike dommere har tilegnet seg gjennom erfaring og kunnskap.

Uttalelsen fra de ulike dommerne viser at det er en tendens at enkelte må føle seg sikre før de domfeller, noe som er betryggende. Uttalelsene viser også at flere har vanskeligheter med å forklare det nærmere innholdet av beviskravet. Dette tydeliggjør den utfordring det er å angi hva som ligger i at «enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode». Enkelte peker hen mot å følge magefølelsen: «… når alt er grundig gjennomtenkt og veid, og slutningen harmonerer med «magefølelsen», er jeg tilstrekkelig trygg.» «For egen tankeprosess er det viktig at jeg etter en nøktern analyse av bevismaterialet føler meg trygg og rolig, da er jeg overbevist.» «Etterlater en samlet vurdering et følbart ubehag ved å domfelle, stemmer jeg for frifinnelse.»

Artikkelen viser at det er vanskelig å angi klart hva som ligger i «enhver rimelig tvil» og hva en dommer tenker om den tvil som måtte oppstå, eller den sikkerhet som må foreligge. Tvil kan karakteriseres som en mental tilstand, hevder artikkelforfatteren, og mentale tilstander kan jo være interessante…

Studenter ved det juridiske fakultet burde helt klart lære om de psykologiske fallgruver som kan oppstå ved vurdering av bevis. Da vil kanskje de som ender opp som dommere være enda bedre skolerte for rollen. Ikke minst, enhver forvaltningsjurist – som hyppig forholder seg til det sivilrettslige beviskrav – vil også ha godt av slik lærdom. Uansett er det er viktig å få frem at bevis kan vurderes ulikt, og at man bør være seg bevisst egne tankeprosesser.

[1] Torgersen, Runar: Ulovlig beviserverv og bevisforbud i straffesaker. 2009 s. 90

[2] Strandbakken 2003 s. 59.

[3] Kolflaath Eivind: Bevisbedømmelse i praksis. 2013.

[4] Lars-Jonas Nygard; 17 dommere om beviskravet i strafferetten. Lov og rett. 2011, s.618-627