Av Adrian Norense Idehen
Et spørsmål som har opptatt meg lenge, og som aktualiseres ytterligere nå som den nye straffeloven trer i kraft om litt over en uke, er spørsmålet om hvor langt et samfunn bør gå i å forby menneskelig adferd gjennom kriminalisering.
I henhold til konstitusjonell rett kan Stortinget vedta hvilke lover de vil, såfremt vedtakelsen ikke er uforenlig med en norm av høyere rang. Hva gjelder straffelovgivning innebærer dette at lovgiver i prinsippet kan kriminalisere hvilken som helst adferd, så lenge adferden ikke er beskyttet av en konstitusjonell norm, som for eksempel menneskerettighetene i Grunnloven av 1814.
Selv er jeg noe usikker på hva jeg selv mener om hvor grensene for kriminalisering bør gå. Derfor har jeg sett nærmere på hva andre har ment om det samme spørsmålet. Rettsfilosofisk teori har utviklet en del prinsipper som sier noe om hvor langt et samfunn bør kunne gå i kriminalisering av adferd.
Kriminaliseringsprinsipper er teoretiske retningslinjer som kan brukes i vurderingen av om en viss adferd bør kriminaliseres, avkriminalisers eller ingen av delene. Med disse forsøker man å oppstille klare rammer for hva som bør kunne kriminaliseres, basert på filosofiske ideologier om hvilken rolle strafferetten bør ha i et samfunn. Kriminaliseringsprinsippene gir således uttrykk for rettspolitiske svar på hvor kriminaliseringens grenser bør befinne seg, og utgjør «verktøykasser» med argumenter til rettspolitisk debatt på kriminalpolitikkens område.
Vurderingen av godheten til de enkelte prinsippene, og hvorvidt det overhodet er hensiktsmessig å argumentere kriminalpolitisk ut i fra prinsipper, kan være gjenstand for andre blogginnlegg. Under følger en kort, ikke uttømmende, oversikt over kjente rettsfilosofiske kriminaliseringsprinsipper.
Skadefølgeprinsippet stammer fra angloamerikansk rettstradisjon. Prinsippet bebuder at det utelukkende er legitimt å kriminalisere adferd som er egnet til å skade, eller skape en fare for skade, på andre enn skadevolderen selv. Unnfangelsen av skadefølgeprinsippet tilskrives gjerne den liberalistiske engelske filosofen John Stuart Mill. Skadefølgeprinsippet har en framtredende rolle i norsk offisiell kriminalpolitikk.[1] Under arbeidet med den nye straffeloven skrev Justisdepartementet at skadefølgeprinsippet burde være utgangspunkt og grunnvilkår for kriminalisering i Norge. Dette fikk også tilslutning av flertallet i Stortingets justiskomite.[2] Skadefølgeprinsippet var et sentralt argument mot innføring av nasjonale tiggeforbud tidligere i år.
Ifølge krenkelsesprinsippet er det legitimt å kriminalisere adferd for å unngå alvorlig krenkelse av andre. Under krenkelsesprinsippet er terskelen for å kriminalisere vesentlig lavere enn under skadefølgeprinsippet, da krenkelsesprinsippet ikke krever at andre blir påført noen form for skade.
Velferdsprinsippet innebærer at det er legitimt å kriminalisere adferd dersom det for samfunnet som helhet vil bidra til økt velferd. Prinsippet bygger på det synspunkt at det i et moderne velferdssamfunn kan være naturlig å forby adferd som vil medføre store påkostninger for andre i samfunnet. For eksempel finnes de blant oss de som med åpne øyne tar store risikoer gjennom visse typer kampsport, ekstremsport eller narkotika. Når dette fører til et behov for helsehjelp, blir det til syvende og sist en belastning for alle skattebetalende borgere, og ikke kun den enkelte som mer eller mindre selvforskyldt har skadet seg. Ut i fra velferdsprinsippet lar det seg altså legitimere å forby slik adferd med straff.
Utgangspunktet for den rettslige paternalismen er tanken om at borgerne i et samfunn overlater til staten det overordnede ansvaret for å nedkjempe de onder som måtte oppstå i samfunnet. Dette inkluderer også de onder som individer påfører seg selv. Prinsippet om rettslig paternalisme innebærer altså at det er legitimt å kriminalisere adferd som kan være skadelig for aktøren selv, men ikke av samme grunner som under velferdsprinsippet. Med dette prinsippet lagt til grunn blir det opp til lovgiver å vurdere hva som er bra eller dårlig for oss, og å kriminalisere deretter.
Prinsippet om rettslig moralisme går ut på at det er legitimt å kriminalisere adferd som et flertall i et samfunn ser på som umoralsk, uavhengig av om adferden er skadelig, krenkende eller medfører andre byrder for samfunnet. I tilfeller der straffebud viser seg utelukkende å være basert på moral, har man de siste tiår sett atskillig diskusjon om hvorvidt slike straffenormer bør oppheves. Det gjelder spesielt på seksualstrafferettens område.
Hvilket av disse prinsippene ligger nærmest din oppfatning av hvor kriminaliseringens grenser bør gå?
[1] Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 88.
[2] Innst.O nr.72 (2004-2005) punkt 6.2.
