Av Christian Hagen Tønsberg
Den siste perioden har det foregått en viktig offentlig debatt om voldtekt. Som mange har pekt på, er det et stort samfunnsproblem at så få voldtekter blir oppklart gjennom rettssystemet.
En første refleksjon er at debatten i all hovedsak har vært god og konstruktiv. Fokus har blant annet vært på hvorfor mange voldtekter ikke anmeldes, mangler ved politiets etterforskning og hvordan voldtekter kan forebygges. Da debatten først kom opp, fryktet jeg at en viktig sak nok en gang skulle bli redusert til et rop om strengere straffer, som neppe ville ha ført til færre forbrytelser.
Amnesty har imidlertid gått inn for en annen endring i straffeloven. De har argumentert for at handlingsbeskrivelsen i straffeloven § 192 må endres, se blant annet Debatten på NRK. Voldtektsbestemmelsen rammer i dag den som skaffer seg seksuell omgang med vold eller truende adferd, eller har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen. Amnesty ønsker å endre voldtektsbestemmelsen til å ramme seksuell omgang uten oppriktig samtykke.
Det er lett å være enig i at seksuell omgang uten samtykke bør straffes. Likevel valgte mange av høringsinstansene, herunder Rettspolitisk forening, ikke å stille seg bak forslaget da departementet sendte det ut på høring i 2013. Siden Amnestys forslag rent instinktivt høres fornuftig ut, må uenigheten begrunnes.
For det første er det neppe noe praktisk behov for endringen. Terskelen for å karakterisere oppførsel som vold eller truende atferd er lav, slik at det man i dagligtalen karakteriserer som voldtekter også pådømmes som voldtekter. Det praktiske problemet er ikke utformingen av straffebudet, men at påtalemyndigheten ikke klarer å føre tilstrekkelig bevis for hva som har skjedd. Sovevoldtektene rammes av forbudet mot å ha seksuell omgang med noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen. Det er betenkelig å endre straffeloven uten å ha et praktisk behov for dette. Dette gjelder særlig fordi man ikke kan utelukke at en markant utvidelse av lovens ordlyd vil føre til at nye tilfeller vil bli rammet, uten at man har vurdert om tilfellet bør straffes som en voldtekt.
For det andre er det grunn til å frykte at forslaget vil føre til en større belastning for offeret. Med dagens bestemmelse skal fokuset i utgangspunktet rettes mot gjerningspersonens handlinger; oppførte han eller hun seg voldelig eller truende? Selv med dette utgangspunktet, er mye av fokuset i en straffesak rettet mot offerets opptreden. Dersom forslaget vedtas, vil trolig fokuset i enda større grad rettes mot offerets opptreden i stedet for gjerningsmannens handlinger; opptrådte han eller hun på en måte som kan tolkes som en oppfordring eller et samtykke til seksuell omgang?
Et tredje aspekt er at den bevismessige situasjonen neppe blir enklere dersom påtalemyndigheten må bevis at det ikke ble gitt samtykke og at gjerningspersonen forsto dette.
På denne bakgrunn er det grunn til å tro at forslaget, dersom det vedtas, i hovedsak vil få symbolsk betydning, samtidig som det er en risiko for at det får uheldige konsekvenser for enkelte av ofrene. Stortinget kan neppe vedta seg bort fra de store problemene knyttet til voldtekt ved å endre straffeloven.
